Fjærpenn
En fjærpenn er et skriveredskap som er laget av en fjær fra en større fugl. I følge skriveredskapsspesialisten Michael Finley (1990) kommer den tidligste kjente referansen til en fjærpenn fra biskop Isidor av Sevilla (560-636).
Ofte ble det brukt fjær fra gås eller kalkun, men fjær fra andre fugler kunne også fungere. De mest egnede fjærene er å finne som de tre til fem fremste og største vingefjærene. Vingefjær fra venstre vinge egner seg best til personer som skriver med høyre hånd og vingefjær fra høyre vinge egner seg best til de som skriver med venstre hånd. Fjærene fra riktig vinge vil legge seg anatomisk godt i hånden på skriveren. I motsetning til populær fremstilling, så beholdes kun 15-20 centimeter av fjæren som skriveredskap. Det meste av fjæren fjernes. Formen på fjærpennen på bildet er ganske vanlig. Den delen som fjernes kalles gjerne for fanen eller skjegget til fjæren. Dette lager unødig luftmotstand og gjør fjærpennen ubehagelig å skrive med. Mange erfarne skrivere beholdt kun det stive skaftet og fjernet stort sett alt annet.
Fjærene må lagres et par år for å herde dem tilstrekkelig for bruk. En lignende herdeprosess er mulig å få til på noen timer. Det er en prosess som først består av rensing, så settes fjæren in vann til den er gjennomtrukket for så å herde fjæren i varm sand. Det beste fjærene høstes om våren. En godt herdet fjær vil fremstå som mer transparent enn fjæren på bildet. I noen herdeprosesser kan også fjære anta en gulfarge.
Michael Finley (1990) skriver at ferdigherdede fjær og til og med ferdigskårne fjærpenner var en stor industri frem til 1870. Bare i London ble det i 1831 importert over 23 millioner gåsefjær av sortert type til bruk som fjærpenner. Den siste produsenten og forhandleren av fjærpenner holdt på helt til 1954.
En trent person kan lage en skriveklar fjærpenn med kun fire til fem nøyaktige kutt. I tillegg må spissen på fjære splittes for å gi flyt til blekket. Etter det første skråkuttet renses innsiden av fjæren for membranet som er å finne der. Deretter kuttes ett kutt fra hver side som danner en spiss. Spissen skjæres tvers over til ønsket bredde og deretter splittes spissen. Skriveresultatet blir best dersom den ferdige fjærpennen står i vann og mettes før skriving.
Læreren og den tidlige forkjemperen for arbeidernes rettigheter, Marcus Thrane, klaget på 1850-tallet over at det var minst like vanskelig å lære elevene å skjære sin egen fjærpenn som det var å lære dem å skrive. Tilskjæring av fjærpenner var for mange lærere en strevsom og frustrerende del av de daglige oppgavene. Utover 1800-tallet var det også enkelte som tok seg råd til en pennesaks. Med dette eksklusive redskapet kunne en kutte en fjærpenn med to enkle klipp. Mange lærere var takknemlig da masseproduserte pennesplitter av metall overtok i skolen i tiden rundt og like etter 1850. Pennesplitten i metall var slitesterk og inkluderende. Den tillot også flere å mestre skrivingen.
Fjærpenner var det viktigste skriveredskapet før 1820-tallet, men forble i vanlig bruk i Norge frem til midten av 1800-tallet. Fra 1820 og utover kom de masseproduserte pennesplittene i metall. Disse konkurrerte etter hvert ut fjærpennen. På 1870-tallet var det stort sett slutt på bruk av fjærpenner. Knut Johannesen (2007) skriver at den konservative historikeren Ludvig Daae foretrakk å skrive med fjærpenn så sent som i 1893. Johannesen forteller også at i 1872, så rapporterte den materialansvarlige for departementskontorene i Kristiania at han satt på en beholdning på 12 000 fjærpenner som han ikke lenger anså som praktisk anvendelige.
Kilder
- Knut Johannesen (2007). Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge. Universitetsforlaget. Riksantikvarens skriftserie 28
- Andrew Raftery (lenke opprettet i 2024). Making a quill penn. Nettsted: Autodesk Instructables. RISD museum [1]
- Michael Finley (1990). Western Writing Implements in the Ages of the Quill Pen. Plain Books