Leirsund mølle og sag
Leirsund mølle og sag ble bygget i 1918 av trelasthandler Johan Jahren. Bøndene på stedet hadde stort behov for en moderne mølle for å få malt sitt korn. Mel ble brukt både til menneske- og dyrefor på gårdene, og det var langt til Gisledal mølle i Sagdalen. Tidligere var det mølle ved Branderud, drevet med vannkraft fra Stampetjernet, og her malte bønder både fra Asak og Sørum sitt korn. Denne mølla ble etter hvert nedlagt og har ikke vært i bruk på 1900–tallet.
Trelasthandler Jahren kombinerte møllebruket med sag slik at motorkraften kunne utnyttes best mulig. Derfor var mølle og sag bygget i en sammenhengende bygning. Mølla var i tre etasjer. Kornsekkene ble heist opp i 3. etasje. Der ble kornet tømt i kverna og kom igjen i 1. etasje som fint mel. Mølla hadde tre sammalingskverner, sikte, spiss- og skallemaskin og tørke. Som nevnt ble alt drevet med en motor og kraften ble ført frem til kverner, heis, tørke og sag ved hjelp av et sinnrikt system av reimer fra den ene etasje til den andre. Det ble årlig malt omlag 1,5 mill. kg korn.
Tørka var i 1. etasje og ble fyrt med bakhunved fra saga. Over tørka var det hvilerom. Der var det godt og varmt hele året, og kjørekarene oppholdt seg der mens kornet ble malt. Skråtobakk var vanlig å benytte, og på et skilt over en dunk sto en høflig anmodning: «Vennligst benytt spyttebakken».
Møllere var Hilmar Rud og Erling Århus. Etter krigen kjøpte Jørgen Hauglid hele anlegget og drev mølla selv.
Den nye mølla ble beygget tidlig på 1960-taller av Jørgen Hauglid.
Saga
Saga var i bruk bare på ettervinteren og våren. I løpet av vinteren ble det kjørt frem tømmer fra skogene i Asak og på Leirsund. Saga var en sirkelsag med to blad og bakhunkappe. 10 mann var i arbeid ved saga. Det ble skåret omlag 4000 kbm tømmer i skursesongen.
Materialene ble oppbevart i store plankestabler på området rundt saga. Plankene ble lagt i et spesielt system slik at luft kunne komme til og materialene tørke. Stablene kunne være 3 – 4 meter høye.
For trelasthandler Jahren var nok nærheten til jernbanen av betydning. Det ga mulighet for enkel transport av skurlasten inn til Christiania. Også bakhunveden fra saga ble solgt i byen. Solveig Grimm, f. 1898, forteller i sine memoarer at hennes far, Laurits Andersen, fikk kontrakt for transport av bakhunved fra saga til jernbanen. Hele familien ble engasjert i dette arbeidet. Faren lastet opp veden på sleder ved saga, hennes to brødre, Kristoffer og Nils, kjørte hver sin slede med hest til jernbanen hvor Solveig og hennes mor hadde jobben med å laste veden på jernbanevogner.
Saga var i bruk frem mot slutten av 1960-tallet. Den siste tiden ble den benyttet som bygdesag. Det var for det meste bønder i området som benyttet saga for skjæring av materialer til bruk på gårdene.
Flom
Området der mølla og saga lå ved Leirelven, var svært flomutsatt. Det hendte flommen flyttet hele plankestabler. I beste fall havnet de et annet sted på tomta, men det skjedde også at stabelen ble tatt med strømmen nedover elven. Mølleren fikk en stri tørm ved flom. Vannet kunne stige inn i 1. etasje på mølla, og da måtte alle sekker med ferdigmalt mel som var lagret der, heises opp i 2. etasje.
Kilder
- Faller, Hans Martin: Leirsund før og nå. Foredrag i Leirsund velforening 28. desember 1996.
- Grimm, Solveig: This I remember. Utgitt i 1997 (?)i USA.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. III. Oslo 1950-1952.