Sunnfjordbåt

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 2. apr. 2012 kl. 07:17 av Hanne Lillevold (samtale | bidrag) (Fjernet overordnet kat.)
Hopp til navigering Hopp til søk

Sunnfjordbåten er som navnet tilsier fra Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Sunnfjordbåten er i samme "familie" som Sognebåten og Nordfjordbåten. Den skiller seg fra Nordfjordingen ved sitt mindre dyptgående og krysser derfor ikke like godt som denne. Dette gjorde at den ble utkonkurrert av Nordfjordbåten utover 1800-tallet spesielt til havfisket. Den har esinga ved første su fra ripa og keipene ligger på innsida av første ripebordet, ikke på ripa slik det er vanlig andre plasser i landet hvor esinga er plassert langs ripa og da stør dem. Den har ikke fullt så bratt/krum stevn som Sognebåten, og ripebordet er smalere. Blant de færing-eksemplarene som er blitt målt opp finnes det noen som har ripeomfaret i ett helt bord, mens det vanlige kysten rundt er å dele ripa i to. Sunnfjordbåten har de breieste kjølsuene i landet, noe som kan spores tilbake til vikingtida. Som på vestlandsbåter flest er det mye furu i skapet. Og så er det selvsagt skaringer og ikke lasker i bordskjøtene. Lasking er vanlig øst for vannskillet, altså der været endrer seg fra vestlandsvær til østlandsvær, med stabile vinder og tyngre båter. Den har også lot, som alle båter vest for samme skille, mens det østover er vanlig å legge stevnen rett på kjølen.

På grunn av konkurransen fra Nordfjordbåten måtte sunnfjordingene snu på flisa og komme med motsvar. Mannen som lyktes med dette, var Ole Pedersen Halsnes (1854-1947). Han beholdt den gamle Sunnfjordbåten over vannet, men gjorde om på bånn for å få sjøegenskapene som kunne gjøre den konkurransedyktig. Han la inn et bordstykke mellom halsene og hogget disse bedre.

Den kanskje mest kjente Sunnfjordbåten er Eidsvollsbåten, som finnes som kopibygg driftet av Bergen Kystlag.

Kilder

  • Færøyvik, Bernhard: Vestlandsbåtar, frå Oselvar til Sunnmørsåttring. Oslo, 1987.
  • Christensen, Arne Emil: Gamle norske trebåter, Bevaring og vedlikehold. Oslo, 1992.