Leksikon:Odelsrett

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jf. samtalesiden for ajourføring av foreldede opplysninger i artikkelen.
Se også Odelsrett i Lokalhistoriewikis hoveddel.

Odelsrett. Å ha odelsrett vil si å ha særskilt rett til å eie en jordeiendom fordi en selv eller forfedrene har eid den en bestemt tid. Spesielt ytrer dette seg i retten til å løse inn eiendommen fra en annen eier.

Odelsrett kunne etter Landsloven (VI) erverves på flere måter, men mest vanlig ved odelshevd; en eiendom ble odel når den hadde tilhørt samme slekt i 60 år. Ved makeskifte kunne odelsrett overføres til annen eiendom. Odelsrett hadde alle etterkommere etter en odelsberettiget eier, i en rekkefølge som ga menn fortrinnsrett framfor kvinner, men likevel slik at nære kvinnelige slektninger hadde bedre rett enn fjerne mannlige.

Den som ville selge sin odelsgård, skulle først tilby (lagby, lovby) den til de andre odelsberettigede, som måtte løse den innen 6 måneder. Prisen skulle fastsettes ved 6 menns takst. Løsnings­fristen kunne forlenges av forskjellige årsaker, viktigst var at løsningsmannen kunne lyse pengemangel (som folkelig uttrykk bruktes også mangle på odelen). Dette hadde virkning for 10 år, og kunne gjøres 6 ganger. Ble gården solgt uten lovbyding, sto løsningsretten ved lag helt til en ny slekt hadde fått odel på eiendommen.

Hovedprinsippene i Landsloven er gjentatt i C.4. no. lov (V) og i C.5. no. lov (5–3), men tidsfristene er endret. Både hevdstiden og løsningsfristen ble satt til 30 år i 1604, og ble i 1687 redusert til 20 år. De korte fristene i 1687 gjorde det nødvendig med et tillegg om at odelsbarn alltid beholdt løsningsretten i 10 år etter nådd myndighetsalder. Seksmånedersfristen for løsning og pengemangellysning ble forlenget til år og dag. Løsningsprisen skulle til vanlig settes ved takst, men hadde den tidligere eieren skjøte der kjøpesummen var nevnt, skulle den legges til grunn, med tillegg for påkostninger.

Ved forordning 14/1 1771 ble hevdstiden satt ned til 10 år, og all odels- og løsningsrett gikk tapt når gården hadde vært ute av slekten i over 15 år. En forordning 5/4 1811 tok sikte på å ­avvikle odelsrett. Odelsrett skulle falle bort både ved salg og arv, dersom ikke selgeren eller arvelateren uttrykkelig bestemte det motsatte. Løsningsfristen ble 5 år, og under inntrykk av den sterke inflasjonen i samtiden ble det bestemt at prisen alltid skulle settes ved takst.

Strømmen ble snudd i 1814. Grl. § 107 sier at odelsrett ikke må oppheves. Forslag til ny odelslov ble utarbeidet og vedtatt i 1821. Hevdstiden ble her 10 år, løsningsfristen 5 år, og prisen skulle som før settes ved takst. Pengemangellysningen falt bort; det var tilstrekkelig å framme sak innen løsningsfristen. Ved lovendring 1857 ble hevds­tiden satt til 20 år og løsningsfristen til 3 år. Disse tids­rammene gjelder fremdeles.

Be­grensningene av odelsrett i tiden før 1814 var trolig produkt av den naturrettslige tankegang om at all eiendom skulle være fri. Dette synet sto sterkt i dansk rettsvitenskap, og fikk derfra sine talsmenn i sentraladministrasjonen. Etter 1814 var det framdeles sterk motstand mot odelsrett, særlig blant embetsmenn og handelsfolk, og nå på liberalistiske premisser. Men bondestandpunktet til fordel for odelsrett hadde alltid så sterk tilslutning på Stortinget at lovforslag fra motstanderne ble nedstemt.

En vet at odelsretten har vært et effektivt vern om slektens eiendomsrett under økonomiske påkjenninger av ulike slag. På den annen side er det også kjent at mange har gjort penger på å selge løsningsretten sin til gårdeieren, og at jord og skog stundom er utpint og uthogd ved fare for innløsning eller til betaling av løsningssummen. Men i det hele er de praktiske konsekvenser av odelsretten og av lovendringene ikke undersøkt. K.J.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.