Sundnes brenneri
Sundnes Brenneri i dag HOFF SA avd Sundnes Brenneri er en industribedrift på Sakshaug i Inderøy kommune. Brennerivirksomheten starta opp i 1844, og har i flere omganger utvidet og omstilt produksjonen og driver i dag med framstilling av potetmel og potetchips . Produksjonen av sprit ble avviklet i 2018, etter 174 års drift.
Oppstart 1844-1847
I 1844 blir Sundnes kjøpt av Andreas Mattson, som tidligere hadde drevet brennerivirksomhet, og kopperslagervirksomhet i Trondheim. I oppstarten er brenneriet nokså lite, med et halvpistorisk apparat med rom til 114 potter. Bruket ble utvidet stadig i perioden, i takt med endrede lovkrav. Allerede to år etter er apparatet økt til 2100 potter og med helpistorisk drift. I 1847 selger Mattson til Hermann Løchen, og han overtar brenneriet og bruket.
Løchen-tida 1847-1875
Herman Løchen hadde tidligere vært bestyrer på Vinje brenneri i Mosvik før han tok over Sundnes, og hadde lang erfaring i brennerivirksomhet. I tillegg utvida han gårdsbruket på Sundnes med flere virksomheter, som blant annet oppdrett av okser, ølbryggeri, klekkeri for ferskvannsfisk, meieri, dampskipsekspedisjon og landhandel. Flere nye bygg blir oppført, blant annet spritlager og destillasjonsrom. I alt er perioden en gullalder for brenneriet. Dessverre går Løchen konkurs i 1874, da en last med okser på vei til England ikke betaler seg på grunn av et prisfall. Etter dette kjøper M. H Lundgrens enke brenneriet i 1877
Eierskifter og endring 1875-1900
Lundgrens enke fortsatte salget av Sundnes-akkevitten. Gårdsbruket og brenneriet drives sammen som under tidligere eiere. Det gjøres endringer på spritapparatet i 1880, men drifta av disse er ikke tilfredsstillende og det blir satt i gang ny bygging like etter. I 1882-83 bygges det nytt spritapparat, og produksjonen er i første driftsår på 340 tusen liter 50 pst. Vel å merke seg er at fra 1886 blir utrekninga av sprit gjort i liter 100 pst. I 1894 selges hele Sundnes til Ole Omundsen. Det var et ønske om å dele brenneriet fra gårdsdrifta. M. H. Lundgrens enke begynner å leie brenneriet fra Omundsen. 1890-tallet preges av hyppige eierskifter. I 1897 Selges Sundnes til O. Rise, og Lundgrens fortsetter leiekontrakten. I oktober året etter skilles gårdsbruket ut fra brenneriet, og Lundgrens kjøper brenneriet. Ikke lenge etter, i juni 1899, selger Lundgren brenneriet til Karset, men beholder retten til merkevaren Sundæs Akevit. Imidlertid tar overtar selskapet Jørgen B. Lysholm over kontrakten til Karset. Lysholm hadde alt kjøpt gårdsbruket i mai 1899, og drev disse samla fram til 1912. Like før jul i 1899 utvikler det seg brann i brenneriet. Apparatet ble skadet, og apparatet fra Lysholm i Trondheim, som nettopp hadde avslutta brenninga flytter apparatet til Sundnes.Etter flere moderniseringer blir brenneriet det mest moderne i landet ved gjenåpninga i 1900.
Motgang, forbud og videreutvikling 1900-1945
Med at Lysholm avslutter produksjon av sprit, og kun driver med destillasjonen til ferdig produkt, flytter de kvoten på spritproduksjon til Sundnes. Den samla kvoten var nå på 409 tonn i året, og produksjonen var på om lag 340 tonn i året i perioden med litt synkende produksjon fra 1905. utover starten av 1900-tallet tredobles importen av brennevin til Norge, noe som går hardt utover produksjon her til lands. I tillegg innfører stortinget nye avgifter for brennevinsproduksjon, og det blir vanskelige tider for brenneriet.1909 er konkurransen fra importbrennevinet blitt så ille, at drifta innstilles i to år. Produksjonen kommer først i gang utpå høsten i 1912. Økonomien i drifta av brenneriet sammen med gårdsbruket, er ikke ønskelig, og de selger unda brenneriet til A/S Sundnæs Brænderi i 1912. nå var bruket og brenneriet skilt for godt. I november tar lokale bønder fra Inderøy og omegn tar over brenneriet. Brenneridrifta var svært viktig for bøndene i området, og hadde i over 60 år vært en viktig mulighet til å omsette jordbruksproduktene sine. I 1913 settes det opp kornmølle ved brenneriet. Dette var praktisk for bøndene som slapp i å kjøre til Steinkjer med kornet. Timingen ved oppsettinga av brenneriet kunne ikke vært bedre, for i 1914 bryter første verdenskrig ut, og forsyningsmyndighetene begynner å regulere potetomsetningen. Mye av poteten til brenneriet ble sortert ut til settepotet og matpotet. Lageret av korn og mais ble brukt til brenning, når staten ikke trengte råvarene. Likevel var krigsårene tunge, og det ble ikke brent sprit i høstsesongen 1917/18 , men det ble prøvedrift i 1918. Staten opprettet og et lager for potet på Sundnes i 1918, som senere ble kjøpt av Brenneriet. I 1919 begynte man med brenninga for fullt igjen, og det ble laget sprit på potet, korn, mais, og et parti fiken, som man hadde anskaffet under krigen.
I 1920 prøver man å anskaffe et finspritapparat, for framstilling av ferdig drikkevare, som hadde opphørt på Sundnes i 1899. Brenneriet forhandler om å kjøpe det gamle apparatet til Jørgen B. Lysholm i Trondheim, men forhadlingene faller sammen, og Brenneriet ender opp med å kjøpe et apparat fra Tyskland. Dessverre for brenneriet, bestemmer staten at det er kun Vinmonopolet som skal ha enerett på destillasjon av ferdig produkt. Sundnes går i et forlik med Vinmonopolet, og slutter å produsere finsprit mot en godtgjørelse på 135 tusen kroner. Likevel, sammen med de synkende prisene på råsprit og gode priser på matpotet, ble 1920-tallet en tung periode. For brenneriet var det avgjørende at aksjonærene holdt hjulene i gang i håp om bedre tider.
Heldigvis kom det bedre tider, og for driftsåret 1930-31 kunne man meddele at brenneriet hadde innfridd sine forpliktelser til bankene, og at banken ikke tok pant i aksjonærenes eiendeler, men i brenneriets.
Her kommer det mer spennende!