Urbanisering

1.mai-demonstrasjonen på Youngstorget i Oslo i 1908.

Urbanisering (av latin urbs: by) betyr bydannelse, og primært betegner ordet i dag den prosess eller de prosesser som fører til at byer og tettsteder oppstår og vokser. Men som Norsk riksmålsordbok påpeker, har substantivet «urbanisering» og det tilhørende verbet «urbanisere» to grunnbetydninger: På den ene siden betyr ordet: «[å] gjøre(område, strøk ell. samfund) bymessig.» På den andre side betegner urbanisering og urbanisere «[å] gjøre (mer) urban (i seder og skikker, opptreden, kultur).» Den første definisjonen ligger helt på linje med det vi har kalt den primære betydningen og retter søkelyset mot årsakene til at byer oppstår. Den andre derimot setter fokus på byens virkning på menneskers mentalitet og atferd. Disse to språklige grunnbetydningene avspeiler også viktige sider ved den vitenskapelige debatten om urbanisering innenfor byhistorie og samfunnsvitenskap.

Urbanisering I: Byen som virkning

Ut fra det første perspektivet dreier urbaniseringsprosessen seg primært om å analysere årsakene til at byen oppstår og vokser. Byen blir dermed den avhengige variabel, det som skal forklares, mens det som forklarer urbaniseringen ligger i samfunnet utenfor byen. I dette perspektivet er urbaniseringen nærmest en underordnet prosess: «Byutviklingen tillegges verken noen egen logikk eller noen forklaringskraft i forhold til andre samfunnsfenomener.» Et slikt urbaniseringsperspektiv har ikke minst stått sterkt innenfor marxistisk byhistorie, der byen er blitt betraktet som et avledet fenomen av den moderne kapitalismen eller som et verktøy i borgerskapets tjeneste, slik det for eksempel formuleres i Det kommunistiske manifest: «Borgerskapet har underkastet landsbygda under byenes herredømme. Det har skapt enorme byer, det har i høy grad økt tallet på bybefolkninga i forhold til landsbygdsbefolkninga og slik vristet en betydelig del av befolkninga ut av landlivets idioti.»[1] Et konkret eksempel på en norsk byhistorie skrevet på basis av dette urbaniseringsperspektivet, er kanskje bind I av Kristianias historie fra 1922, der forfatteren Edvard Bull skriver at oppgaven for en norsk byhistoriker er: «at undersøke hvad det var for økonomiske faktorer som drev folk til at flytte sammen i byer og som siden presset byene fremover i rigdom, folketal og magt.»

Urbanisering II: Byen som årsak

Ut fra det andre perspektivet derimot er det byen som er årsak, den uavhengige variabel, og det er byen eller bylivets påvirkning på menneskers mentalitet og atferd som skal forklares. Byen er med andre ord den forklarende kraft, og det er byens virkning innover, så å si, på menneskene som bor i byen som gjøres til gjenstand for undersøkelse. Dette perspektivet kan også utvides og utvikles til et mer omfattende perspektiv på byen som forklaring på viktige samfunnsendringer. Et godt eksempel på en slik utvidelse av byens forklaringskraft finner vi i Jan Eivind Myhres bind av Oslo bys historie, der han hevder at «Christiania erobret Østlandet, ja, på noen måter hele landet i perioden mellom ca. 1840 til ca. 1870, Norge opplevde en revolusjon i kommunikasjoner og hovedstaden lå i sentrum for det meste: Jernbaner, veier, rutebåter, telegraf, presse – og i det hele tatt for oppmerksomheten.» Her isoleres ikke byens virkning på samfunnet til byens virkning innover, på sine egne innbyggere, og her avgrenses heller ikke byens påvirkning på mennesker og samfunn til mentalitet og atferd, men byen som virkende årsak utvides til å omfatte alle samfunnsnivåer. Som Myhre selv har påpekt i en annen sammenheng, ligger det i forlengelsen av dette en tendens til nærmest å gjøre byen til et eget «vesen», en personifisert årsak, et historisk subjekt som handler selvstendig og skaper samfunnet rundt seg.

Byen i samfunnet – urbane funksjoner

To beslektede, men ikke sammenfallende, perspektiver på urbaniseringen er å betrakte byen med utgangspunkt i henholdsvis dens funksjoner eller dens strukturer. Hvis vi tar utgangspunkt i funksjonene, retter vi oppmerksomheten mot byens forhold til samfunnet omkring byen. Tar vi derimot utgangspunkt i byens strukturer, retter vi oppmerksomheten mot samfunnet i byen.

Sentralstedsteorien: Walter Christaller

Mosjøen fyller mange funksjoner for Vefsn kommune.
Fotograf: Zahl

Et meget innflytelsesrikt uttrykk for den første tilnærmingen er Walter Christallers verk Die zentralen Orte in Süddeutschland (1933), som har gitt opphav til den såkalte sentralstedsteorien. Denne teorien vil forklare byers antall, størrelse og beliggenhet på bakgrunn av deres funksjoner i forhold til et nærmere avgrenset omland. Christaller var primært opptatt av de økonomiske funksjonene. Ifølge teorien ville økonomiske funksjoner fordele seg etter et bestemt mønster mellom byene innenfor en nasjon eller region. Visse typer av sentralfunksjoner – som for eksempel dagligvarehandel – fordrer et relativt lavt befolkningsunderlag og fordeler seg dermed på alle byer, også de aller minste. Slike funksjoner har derfor lav terskelverdi, sier man gjerne. Andre funksjoner derimot, som utpregede luksusvarer eller spesialiserte servicefunksjoner, krever et større befolkningsunderlag og har derfor høyere terskelverdier. Slike funksjoner fordeler seg derfor på færre steder; jo høyere terskelverdi en funksjon har – desto færre steder er den representert på. Som en konsekvens av dette vil byene innenfor et bysystem – for eksempel innenfor et land – over en viss tid fordele seg i et hierarkisk system, et byhierarki, ordnet etter forekomsten av sentralstedsfunksjoner. På det øverste nivået står byer med riksdekkende funksjoner, mens byer på laveste nivå bare har rent lokale funksjoner som sentralsted. Den høyeste plass i hierarkiet – og dermed den sterkeste sentraliteten – har det stedet som har funksjoner (varer og tjenester) som når lengst ut.

Nettverksteorien: Paul Hohenberg og Lynn Hollen Lees

Som nevnt har sentralstedsteorien vært meget innflytelsesrik. Men den har også vært gjenstand for kritikk. Blant annet har teorien blitt kritisert for å framstille bysystemet som for statisk, mens det i virkeligheten har vært gjenstand for store endringer i historisk forstand. Videre har teorien vært kritisert for å overbetone forholdet mellom byen og dens omland, eller mellom by og land, mens mye av dynamikken i urbaniseringen snarere har ligget i forholdet mellom by og by. Som et svar på dette har de amerikanske urbanhistorikerne Paul Hohenberg og Lynn Hollen Lees lansert en alternativ, eller mer presist en supplerende teori, der vekten ligger på byers forhold til hverandre eller til internasjonale nettverkssystemer. I et slikt system er en by både knyttet til et lokalt nettverk, gjennom sitt omland, og dessuten knyttet til et internasjonalt nettverk, gjennom sine relasjoner til andre byer. Flere historikere har påpekt at nettverkssystemet er mer fleksibelt og dynamisk enn det statiske sentralstedssystemet. Byen får en viktig rolle som motor i et system. Den reduseres ikke til en refleks av omlandets etterspørsel. Både byen og omlandet blir tvert imot forstått som gjensidig avhengige av hverandre innenfor et større nettverk, der den økonomiske suksessen for både by og land er avhengig av hvordan byen makter å interagere med andre nettverk, som den svenske historikeren Lars Nilsson sier.

Samfunnet i byen – urbane strukturer

Sentralsteds- og nettverksmodellene er konstruert for å kunne analysere byers funksjonelle forhold til samfunnet utenfor byene. Men ingen av dem gir gode teoretiske grep hvis vi vender blikket innover, mot bylivet og byens livsformer, mot byens indre oppbygning og virksomheter. Kort sagt mot det som samles under overskriften byens struktur. Som nevnt ovenfor har forskningen på dette feltet særlig konsentrert seg om å undersøke i hvilken utstrekning urbaniseringen skaper spesielle væremåter eller kulturelle former.

De tyske sosiologene Ferdinand Tönnies (1855-1936) og Georg Simmel (1858-1918) regnes av mange som teoretiske «urfedre» når det gjelder å analysere bylivets væremåter på vitenskapelige premisser. Tönnies og Simmel var opptatt av at byen som erfaringsrom skapte en bestemt type sosial interaksjon, preget av mange, men overfladiske, kortvarige og kontraktspregede forhold mellom mennesker, noe som samlet disponerte for en livsform kjennetegnet av sosial distanse, reservasjon og blaserthet. Tönnies og Simmels byteoretiske tenkning influerte politiske og vitenskapelige miljøer både i Europa og USA på begynnelsen av 1900-tallet. Spesielt betydningsfull ble den såkalte Chicago-skolen, som særlig rettet oppmerksomheten mot relasjonen mellom byens fysiske miljø og utviklingen av bymessige livsmåter. Skolens overordnede urbaniseringstese var at de fysiske omgivelsene – den humane økologien – produserer menneskelig atferd.

Chicago-skolen og Louis Wirth

Et særlig kjent bidrag fra Chicago-skolen er sosiologen Louis Wirths artikkel «Urbanism as a Way of Life» (1938). Her avgrenser Wirth tre sosio-romlige variabler – befolkningsstørrelse, befolkningstetthet og sosial heterogenitet – som han bruker til å analysere urbaniseringens, eller rettere sagt byrommets, innflytelse på menneskelig atferd. Wirth konkluderer, i tråd med Tönnies og Simmel, at byrommet produserer interaksjonsmønstre preget av «sekundære relasjoner», det vil si overfladiske, kortvarige, rasjonelle og kontraktsmessige forhold. Byene skaper mennesker som er sofistikerte og tolerante, men også blaserte og likegyldige. Byene frigjør fra sosiale bånd, men skaper også ensomhet og fremmedgjøring. Byene dyrker individualitet og konkurranse framfor fellesskap og samarbeid. Et vitenskapelig sett viktig og fortjenstfullt trekk ved Louis Wirths teori er at han bruker sine tre variabler til å utforme en rekke hypoteser, som kan undersøkes empirisk: Jo større befolkning en by har, desto større er sjansene for ulikhet og individualisering; når befolkningstettheten i byen øker, øker konkurransen mellom menneskene; jo større den sosiale forskjellen mellom menneskene i byen er, desto større tolerense utvikles mellom de sosiale gruppene.

Kritikken av Wirths teori

Denne evnen til å utlede mer eller mindre testbare hypoteser, har også gjort at Wirths teori har stilt seg åpen for kritikk. Kritikerne har blant annet hevdet at den bestemte bymentaliteten eller byværemåten – «urbanismen» – som Wirth mener å kunne avgrense, like gjerne kan utledes fra andre variabler som ikke har noe med urbanisering å gjøre. Antropologen Oscar Lewis har for eksempel argumentert prinsipielt for at væremåter av denne typen ikke kan forstås som kollektive massefenomener, men dyrkes tvert imot fram i små, lokale enheter, som familie, hushold eller nærmiljø. En analyse av mentalitet og væremåte må følgelig ta utgangspunkt nedenfra, i de små enhetene, og ikke ovenfra, i bysamfunnet som helhet. Andre kritikere har påpekt at Wirths såkalte urbane livsformer like gjerne kan utledes fra variabler som teknologi og økonomisk rasjonalitet, som fra størrelse, tetthet og heterogenitet. Det har også vært reist kritikk mot Chicago-skolens grunntese, at de fysiske omgivelsene har avgjørende innflytelse på menneskelig atferd: Mentaliteter, livsformer og væremåter må forklares ut fra historisk-sosiologiske variabler, som klassetilhørighet, og ikke på basis av økologiske kriterier, slik Wirth forutsetter. Sosiologen Manuel Castells har videre kritisert Wirth for å forveksle urbanisme med noe annet, nemlig industrisamfunnets kulturelle virkninger; ifølge Castells har både urbanismen – forstått som bymentaliteten og byværemåten – og urbaniseringens andre virkninger en felles årsaksbakgrunn i kapitalismens utvikling under industrialiseringen.

Urbanisering – mange prosesser – én retning?

Kart over Sagene i Oslo fra 1857. Området var landsbygd til godt utpå 1800-tallet, men ble da raskt en forstad til hovedstaden. Seinere ble Sagene en sentral bydel i Oslo.

Den livlige og langvarige debatten som Wirths teori har utløst, avpeiler minst to forhold: For det første at de tre urbane variablene – størrelse, tetthet og heterogenitet – har vært et meget fruktbart utgangspunkt for å diskutere urbaniseringsprosessens virkning på menneskers mentalitet og atferd. For det andre at urbaniseringen er en svært komplisert og sammensatt prosess, som er vanskelig å skille klart og tydelig fra andre store endringsprosesser, særlig fra industrialiseringen. Urbaniseringen av Europa og Nord-Amerika skjøt særlig fart fra midten av 1700-tallet, altså på samme tid som industrialiseringen begynte. Ser vi på urbaniseringen av Norge, så var det særlig fra 1830-årene og framover at byveksten skjøt fart. Mens bare 13 prosent av alle nordmenn bodde i en by eller et tettsted i 1830, så var tallet tre generasjoner senere – altså i 1920 – vokst til 43,4 prosent. Og selv om årsaksforholdet mellom industrialisering og urbanisering er omdiskutert, så sammenfaller denne perioden med de første fasene i industrialiseringen av landet.

En ytterligere komplisering er det at urbaniseringen etter annen verdenskrig framstår som nærmest total: Har vi nådd urbaniseringens sluttpunkt, spør historikeren Ola Svein Stugu i Norsk byhistorie. Mer en 76 prosent av alle nordmenn bor i dag i tettbygde strøk, forstått som bebygde strøk med mer enn 200 innbyggere og mindre enn 50 meter mellom hver husstand. Begrepet urban mister gradvis sin mening. Det samme gjør det motstående begrepet rural. Og når urbaniseringen i dag framstår som fullstendig og altomfattende, blir det selvsagt også problematisk, eller logisk sett umulig, å operere med urbanisering som avgrensbar årsak eller som isolerbar virkning. Som historisk fenomen virker det imidlertid fortsatt fruktbart å forsøke å beskrive de prosesser som vi samlet sett kategoriserer som urbanisering.

Urbaniseringens former

Ovenfor har vi sett hvordan urbanisering eller bydannelse både kan studeres som årsak og som virkning. Vi har også sett hvordan urbaniseringsprosessen kan undersøkes ved å rette blikket mot byens funksjoner og mot dens strukturer. Enda et inntak til forståelse, som delvis overlapper og utfyller de andre, kan vi få ved å skille mellom ulike måter urbaniseringen framtrer på i samfunnet, både historisk og i dag. Det er vanlig å skille mellom fire måter eller nivåer som urbaniseringen kan beskrives på:

Demografisk urbanisering

betegner det forhold at en stadig større andel av et samfunns befolkning bosetter seg i byer og tettsteder. Den demografiske urbaniseringen har to hovedelementer: naturlig vekst, det vil si fødsler og dødsfall, og migrasjoner, det vil si innflyttinger og utflyttinger. Tidligere var det en vanlig oppfatning at byene så vel i førindustriell som i tidligindustriell tid var rene dødsfeller, som var helt avhengige av innflytting for å kunne vokse. Denne oppfatningen er i de senere årene blitt modifisert. Det viser seg at mange byer allerede på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet hadde fødselsoverskudd. De norske byene var intet unntak. Snarere tvert imot, slår Jan Eivind Myhre fast. I internasjonal målestokk var dødeligheten mindre i norske byer og de hadde høyere naturlig vekst enn byer i andre europeiske land. Og fra omkring 1870 var den naturlige vekstraten i norske byer til og med høyere enn på bygdene.

Fysisk eller topografisk urbanisering

sikter til det fenomen at byer eller tettbebyggelser brer seg ut over landskapet og tar større plass i det fysiske rommet. Topografisk urbanisering kan både foregå i tilknytning til etablerte tettbebyggelser eller byer og i form av nye tettbebyggelser. Urbaniseringen i Norge fra middelalderen og framover gikk i bølger. Men rent generelt må det likvel være riktig å si at fram til midten av 1830-40-årene var byveksten beskjeden. Byene var få og små. Byutvidelser var sjeldne. Myndighetene hadde også et statisk bybegrep. Etter midten av 1800-tallet endret dette seg fundamentalt. Mange eksisterende byer fikk vidstrakte forsteder. Nye tettbebyggelser oppsto over hele landet. I 1845 hadde Norge 87 tettsteder. År 1900 var det blitt 212. Myndighetenes bybegrep endret seg også, og det statiske bybegrepet ble avløst av et dynamisk syn på byen som motor i samfunnets modernisering. Byutvidelser ble vanlig. Det samme ble etablering av nye byer.

Strukturell urbanisering

er mindre selvforklarende, og betegnelsen sikter også til litt forskjellige fenomener. På den ene siden betegner strukturell urbanisering overgangen fra agrare til ikke-agrare yrker eller sysselsettinger i samfunnet. Denne overgangen er kjernen i den fremste av de spekulative teoriene om urbaniseringens eldste historie: Ifølge teorien hadde den tidligste urbaniseringen i menneskets historie sammenheng med at det ble skapt et overskudd av mat i jordbruket, som i neste omgang ga materielt grunnlag for at noen få personer kunne spesialisere seg innenfor andre yrker og produsere ulike varer og tjenester i bytte for mat. Overgangen fra agrare til ikke-agrare yrker er en prosess som har utspilt seg både i rurale og urbane områder, og den faller ikke uten videre sammen med verken den demografiske eller fysiske urbaniseringen. To fenomener kan illustrere dette. Det ene er såkalt skjult urbanisering. Skjult urbanisering vil si at gammel, eksisterende bebyggelse i et ruralt område skifter funksjon, fra å huse personer som arbeider i et agrart yrke på stedet til å huse en pendler som arbeider i byen. Det andre fenomenet kalles spredt urbanisering, og innebærer at ny bebyggelse i et ruralt område huser personer som arbeider i byen. Strukturell urbanisering kan også betegne det forhold at institusjoner, organisasjoner og virksomheter flyttes eller konsentreres i byer og tettbygde strøk. Uavhengig av hvilken betydning vi legger i uttrykket, kan strukturell urbanisering være en forutsetning for både fysisk og demografisk urbanisering. Men den behøver ikke å være det.

Kulturell urbanisering

Caféliv og innvandring i Oslo sentrum.

dreier seg om framveksten og spredningen av urbane verdier, tenkemåter og levemåter. Ovenfor har vi knyttet dette aspektet ved urbaniseringen til Chicago-skolen og Louis Wirths teori om hvordan byens fysisk-økologiske miljø virker innover i byen og produserer bestemte væremåter eller livsformer. Men i takt med at vi er i ferd med å nå urbaniseringens sluttpunkt, er det selvsagt også nødvendig å analysere den kulturelle urbaniseringens virkninger utover byen, inn i alle sosiale og kulturelle kontekster, slik for eksempel Peter Butenschøn gjorde i en oversiktsartikkel fra 1981, der en understrøm av forfall løper gjennom framstillingen av urbaniseringens sluttpunkt:

Begrepet urbanisering nyttes også til å beskrive de sosiale og kulturelle endringene som finner sted utenfor byene. Bymoter, -kjøpevaner og -skikker, sosiale omgangsformer og storbypreget dominerer etter hvert hele landets utvikling og setter sitt preg også på områder langt fra bygater, leiegårder og neonreklamen på husveggene. Denne formen for urbanisering skyver tradisjonelle sosiale og kulturelle mønstre til side og gir landsbygda et stadig sterkere preg av å være forstad til byen. Ikke minst de sterke økonomiske drivkreftene bak den urbane kulturen gir kraft til denne formen for urbanisering også utover bygdene og i tettstedene.»

Litteratur

• Aspen, Jonny og Pløger, John: På sporet av byen. Lesninger av senmoderne byliv, Spartacus forlag AS, 1987.
• Benevolo, Leonardo: The European City, Basil Blackwell Ltd 1993.
• Bull, Edvard: Kristianias historie, bind I, Oslos historie, Kristiania 1922.
• Butenschøn, Peter: «Urbanisering» i Pax Leksikon, bind 6, Pax forlag AS 1981.
• Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år, Pax forlag AS 2006.
• Hohenberg, Paul M. og Lees, Lynn Hollen: The Making of Urban Europe 1000-1950, Cambridge, Massachusetts, London 1985.
• Myklebost, Hallstein: Norges tettbygde steder 1875-1950, Universitetsforlaget 1960.
• Myhre, Jan Eivind: «Urbaniseringen i Norge i industrialiseringens første fase ca. 1850-1914», i Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 3. Industrialiseringens første fase, Universitetsforlaget 1977.
• Myhre, Jan Eivind: «Moderne byhistorie. Noen perspektiver», i Heimen, nr. 3 1987(I).
• Myhre, Jan Eivind: «Tilnærminger til byhistorien. På leting etter de urbane variabler», i Historisk tidsskrift, Universitetsforlaget, årgang 66, 1987 (II), nr. 2.
• Myhre, Jan Eivind: Oslo bys historie, bind 3, Hovedstaden Christiania, J.W. Cappelens forlag AS, 1990.
• Nilsson, Lars: Den urbana transitionen. Tätorterne i svensk samhällsomvandling 1800-1980, Stockholm 1989.
• Supphellen, Steinar (ed.): The Norwegian Tradition in a European context. A report from the Conference in Urban History in Trondheim 21.-22.11.1997, Trondheim Studies in History, No. 25, Department of History NTNU Trondheim 1998.
• Supphellen, Steinar (red.): Norsk byhistorie - tid for syntese?, Skriftserie fra Historisk institutt, NTNU Trondheim 2000.