Bannlysing

Bannlysing, latin excommunicatio, er en utestengelse fra nattverden eller fra hele det kirkelige fellesskap. I middelalderen, og forsåvidt fortsatt i dag i Den katolske kirke, er dette en av de strengeste kirkelige straffereaksjonene. Etter reformasjonen ble muligheten for å helt utestenge noen fjerna, etter anbefaling fra Luther, men adgangen til å utstenge noen fra nattverden ble beholdt – og full utestengning ble gjeninnført.

Mens man opprinnelig trolig bare opererte med full utestengelse, ble det etter hvert vanlig å skille mellom det lille og det stor bann, excommunitatio minor og major. Det lille bann var utelukkelse fra nattverden, mens det store altså er en fullstendig utestengelse. I alvorlige saker kunne en kirkelig bannlysing føre til at man også ble lyst fredløs av verdlige myndigheter. Bannlysing ble oftest brukt mot personer som hadde begått alvorlige, umoralske handlinger. Men det kunne også bli brukt i politisk sammenheng, med erkebiskopen bannlysing av Sverre Sigurdsson som vel det mest kjente norske eksempelet.

Kirkeordinansen av 1539 fulgte Luthers syn på bannlysing. Det store bann var vekk, men åpenbare syndere skulle utelukkes fra nattverden. Ved å ikke utlukke personen helt var det enklere å overtale personen til å omvende seg og komme tilbake til det fulle kirkelige fellesskapet. Det ble understreka at bannlysing ikke skulle bety utelukkelse fra sosialt fellesskap, selv om det også ble advart mot for mye omgang med åpenbare syndere. Dette ble videreført i kirkeordinansen av 1607.

I middelalderen fungerte bannlysing ofte svært tydelig som en straff for brudd på moralreglene. Etter reformasjone skulle det være en del av kirketukten, og ikke egentlig en straff. Men utover på 1500-tallet ble det allikevel i praksis det, en reaksjon på avvik fra den oppførsel både kirke og stat forventa. I 1629 ble det store bann gjeninnført av Christian IV, og det kom også inn i Christian Vs Norske Lov av 1687. Men de geistlige tok i praksis ikke i bruk dette virkemidlet, og det store bann anses som å ha blitt oppheva gjennom sedvane.

I Den katolske kirke er det i dag sjelden at noen bli bannlyst ved navn. Det som skjer langt oftere er at noen bryter visse regler som fører til at de i praksis er bannlyst, ved selvfelt dom. De kan da fri seg fra dette gjennom anger, skriftemål og bot. Bannlysing kan også ramme et område eller et helt land, og omtales da gjerne som interdikt. I middelalderen brukte paven jevnlig dette som maktmiddel overfor ulydige fyrster. Det er også mulig å bannlyse en spesiell gruppering, slik det for eksempel skjedde med medlemmer av den irske terrororganisasjonen IRA.

Kilder og litteratur

• Bannlysing i Norsk historisk leksikon.
• Interdikt - kirkelig straff i Store norske leksikon.