Farokonvensjonen

Farokonvensjonen (Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet) ble oppretta i 2005 i Faro-distriktet i Portugal. Som det offisielle navnet sier er den en rammekonvensjon for ivaretakelse av kulturminnevernet innafor Europarådets område. Norge undertegna konvensjonen i 2008, og den trådte i kraft i 2011. Det er pr. 2015 bare 17 land som har ratifisert konvensjonen, de fleste på Balkan eller i andre deler av Øst-Europa.

Prinsipper

Konvensjonen definerer kulturarv som «en gruppe av ressurser som er nedarvet fra tidligere tider, og som, uavhengig av eierskap, identifiseres av mennesker som en gjenspeiling av og et uttrykk for deres verdier, tro, kunnskaper og tradisjoner i stadig utvikling». Med dette har fokuset blitt flytta fra tingen til menneskenes oppfatning av den. Dette sammenfaller ikke helt med verken UNESCO-konvensjonen om kulturminnevern eller med norsk lovgivning. I sistnevnte har for eksempel alle løsfunn fra før reformasjonen automatisk vern som freda kulturminner, uavhengig av hvordan mennesker oppfatter dem. Lovgivningen har ikke blitt endra for å reflektere Farokonvensjonens definisjon, og det vil kunne være vanskelig å gjøre det uten å komme på kant med UNESCO-konvensjonen.

Farokonvensjonen innfører også begrepet «kulturarvfellesskap». Med dette menes en gruppe mennesker som har en felles kulturarv, basert på for eksempel etnisk eller religiøs tilhørighet. Målet med dette er blant annet å definere minoriteters rett til å få sine kulturminner verna og bevart. Konvensjonen har for Norges vedkommende utløst mer aktivitet hos Riksantikvaren for å verne og bevare minoriteters kulturminner. Konvensjonen tildeler myndighetene ansvaret for bevaring av all kulturarv, også minoritetenes. Det slås fast at man bør samarbeide med frivillige krefter, men minoritetene (kulturarvfellesskapene) gis ingen spesielle rettigheter til å ivareta sin egen kulturarv.

Den frivillige innsatsen trekkes fram som positiv, og det oppmuntres til at myndighetene samarbeider med og støtter kulturvernorganisasjoner (jf. §11d). Samtidig er det fastslått at myndighetene skal oppmuntre ikke-statlige organisasjoner til å handle i samsvar med offentlighetens interesse (jf. § 11 e), et punkt som potensielt kan brukes til å forsvare at myndighetene utelukker grupper som står i opposisjon til dem i forskjellige spørsmål fra samarbeidsorganer og støtteordninger.

Kilder

• Council of Europe Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society (norsk oversettelse, RTF-dokument)
• Lov om kulturminner av 9. juni 1978 på Lovdata.
• UNESCOs konvensjon av 1972 om vern av verdens kultur- og naturarv.