Formannskap

Formannskap brukes i norsk sammenheng spesielt om et styringsorgan på kommunenivå. Det velges av kommunestyret blant dets medlemmer; det er altså folkevalgte som sitter i formannskapet, men de er ikke valgt direkte inn der av velgerne. Begrepet formannskap kan også brukes generelt om det å ha stilling som formann; dette er mindre i bruk i dag enn tidligere, ettersom ordet formann ofte er erstatta av leder eller andre kjønnsnøytrale ord.

Formannskapsalen i Oslo rådhus.

Foto: Jac Brun (1957).

Historie

Formannskapene ble innført i norsk forvaltning gjennom formannskapslovene av 14. januar 1837, som trådte i kraft 1. januar 1838. Hver herredskommune og hver bykommune skulle ha et formannskap og et representantskap, og begge disse organer skulle velges ved særskilt valg. Dermed kunne man få forskjellige personer i de to organene. Representantskapet skulle ha tre ganger så mange medlemmer som formannskapet. Kommunene ble lenge kalt formannskapsdistrikter, ettersom dette i praksis var det viktigste organet. Representantskapet hadde sjeldnere møter, og fungerte mest som godkjenningsorgan for formannskapets vedtak.

I 1896 ble valgordninga endra, slik at formannskapet ikke lenger ble valgt direkte. I stedet skulle de velges av representantskapet blant dets medlemmer. Representantskapet endra navn til kommunestyre (tidligere gjerne omtalt som herredsstyre eller bystyre) i 1921, så dette er den samme ordninga som vi har i dag. Den er nå definert i kommuneloven av 1992, som også fastslår at det skal være minst fem medlemmer i formannskapet. Kommuner som har innført parlamentarisk styreform, som Oslo kommune, har ikke lenger formannskap. Sammensetninga er proporsjonal med partienes representasjon i kommunestyret. Valget, som gjennomføres i kommunestyrets konstituerende møte kort tid etter valget, holdes normalt som avtalevalg. Avtalen gjøres gjerne i forbindelse med forhandlinger om ordførerposten. Dersom en representant krever det skal det i stedet holdes forholdstallsvalg. Det er spesifisert at ordfører og varaordfører skal velges blant formannskapets medlemmer. I praksis er det slik at ordfører og varaordfører bestemmes først, og at disse så velges til formannskapet som del av avtalen mellom partiene.

På amtsnivå brukte man også begrepet formannskap. Amtsformannskapet var der eneste folkevalgte organ. Det fikk etter hvert navnet amtsting, og fra 1918 fylkesting. For å lette arbeidet på fylkesnivå har man innført fylkesutvalg, som fyller samme rolle som formannskapene.

Funksjon

Formannskapet skal primært fungere som saksforberedende organ for kommunestyret. De oppgavene som er spesifisert for formannskapet i kommuneloven er behandling av økonomiplan, budsjett og forslag til skattevedtak. I praksis kommer også formannskapet med innstillinger i mange andre saker. I en rekke saker blir også avgjørelser tatt direkte i formannskapet, ettersom kommunestyret kan delegere myndighet til dette. Hva slags saker som er delegert avgjøres i stor grad av sedvane. Det ligger i kortene at politisk betente saker skal behandles av kommunestyret, og kommunestyret kan overprøve vedtak i formannskapet selv om myndigheten i utgangspunktet var delegert dit.

Litteratur

• Kommuneloven av 1992 på Lovdata.
• Formannskap i Store norske leksikon.
• Formannskapslovene i Store norske leksikon.