Hare (latin lepus timidus, dialektformer hase og jase) er et dyr i harefamilien. En voksen hare er opptil 60 cm lang, og veier fra to til fem kilo. De lange og kraftige bakbeina gir den en karakteristisk hoppende gange - ingen vet hvor haren hopper, men hopper gjør den. Haren er et viktig småvilt, som gir velsmakende og proteinrikt kjøtt. Den forekommer også ofte i folketroen.

Hare med sommerpels.
Foto: Olve Utne (2011).
Harens hoppende gange setter karakteristiske spor i snøen.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Pelsen er gråbrun om sommeren og hvit om vinteren. Haren tilpasser seg over tid til klimaet, så på det snøfattige Jæren finner man jærhare med blågrå vinterpels.

Haren får ett til tre kull unger i året, og det er normalt fra to til seks i hvert kull. Drektighetstida er på mellom 48 og 52 døgn. Ungene blir født med åpne øyne og pels. Det første kullet kommer gjerne tidlig på våren, før snøen har gått, og kalles derfor ofte skarehopp. En hannhare kalles forøvrig ramler mens ei hunnhare er ei sette'.

Haren er planteeter, og kan forsårsake skade på dyrka mark. Den er allikevel såpass sky at den stort sett holder seg unna mennesker, og dermed bare innimellom kommer på besøk i grønnsakhager. På vinteren kan den skade frukttrær, ettersom barken på disse er god vintermat. Haren er ute mest om natta, ettersom den ikke har annet forsvar enn sin hurtighet og sin gode hørsel.

I folketroen

Tidligere spiste ikke norske bønder hare. Dette har blitt satt i sammenheng med at Bibelen regner haren som et urent dyr; jødiske matregler forbyr spising av hare. Muligens kan dette også sees i sammenheng med faren for proteinforgiftning. Det er nevnt at kjøttet er proteinrikt, og faktisk er dette en fare med harekjøtt. Det er nemlig så rent protein at dersom man ikke spiser grønnsaker som gir nødvendige vitaminer sammen med det kan man få proteinforgiftning, noe som kan være dødelig. Dette er en skjebne som blant annet har ramma en del pelsjegere gjennom tida. Før vitaminer ble identifisert forsto man ikke hvorfor folk døde av å spise hare, og et tabu mot å spise kjøttet kan da oppstå.

Det har vært en forestilling om at gravide kvinner som ser en hare får et barn med spalta gane, en tilstand som er kjent som «hareskår» etter likheten med ei haresnute. For å motvirke dette kunne man hogge av haresnuta.

Haren har også vært blande inn i trolldomstro. Det finnes fortellinger om trollhare som kuler og krutt ikke bet på, og hekser ble beskyldt for å bruke harer for å stjele melk. Haren dia fra kua, og kasta så opp melka hjemme hos heksa.

Jakt

Harejakt med hund, støver, regnes som den eldste sportsjakta i Norge. Hunden skremmer opp haren og varsler jegeren (hundens los), som finner en post hvor han regner med at haren kan komme. Harejakt uten hund foregår ofte om vinteren, når man kan følge spora, eller på barmark i kystområder i Nord-Norge hvor det kan være svært mye hare. Jakttida er fra 10. september til siste dag i februar, unntatt i Troms, Finnmark og deler av Nordland der den varer fra 10. september til 15. mars.


Kilder