Humanisme
Humanisme er en filosofisk retning som setter menneskelige verdier og menneskets velferd i sentrum. Det har gjennom tiden fått flere uttrykk og former. Begrepet er først brukt om strømninger i Italia under renessansen, med Dante, Petrarca og Boccaccio som sentrale personer. I Norge gjorde humanismen seg i liten grad gjeldende før midten av 1500-tallet da Oslohumanistene var aktive.
Den klassiske humanisme
Historisk har det ikke vært noen motsetning mellom humanisme og religion, og både i katolsk og protestantisk tenkning støter man på et humanistisk ståsted hos sentrale tenkere. En av de mest kjente blant de som begynte å se kristendommen fra denne synsvinkel er Erasmus av Rotterdam. Mens det på kontinentet og i England særlig var katolske tenkere som tok til seg humanismen, ble det i Norge den lutherske superintendenten Frantz Berg og kretsen rundt ham som først tok til seg humanismens tankesett. Berg svigersønn Rasmus Hjort kan også nevnes som en av de sentrale i dette miljøet. I neste generasjon, fra 1580-åra, fortsatte Oslohumanistene som en krets omkring biskop Jens Nilssøn. Blant de andre i denne kretsen finner man lektor Hallvard Gunnarssøn og presten Claus Berg.
Nyhumanisme
Nyhumanisme refererer gjerne til en tysk bevegelse på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet, som kjempa for åndsfrihet og toleranse. Retningen fikk liten innflytelse i Norge.
Livssynshumanisme
I nyere tid har begrepet humanisme i Norge særlig blitt knytta til Human-Etisk Forbund (HEF). De representerer en tredje strømning innen humanismen, en moderne form som også kalles personlig idealisme. Denne varianten av humanisme er ofte uttalt ikke-kristen, hvilket er tilfelle med HEF, og den kan gi seg uttrykk i et livssyn og ikke bare et filosofisk grunnlag som går hånd i hånd med annen tro eller livssyn.
Litteratur og kilder
- Humanisme i Store norske leksikon.