Kanon
- For en annen betydning, se Leksikon:Kanon.
En kanon (ant. fra latin canna, rør) er et tungt skytevåpen. Den moderne, militærtekniske definisjonen er at det er et våpen med riflet løp med kaliber på minimum 20 mm som beskyter mål med direkte ild. Historisk og i dagligtale brukes begrepet også om andre former for tunge skytevåpen, som mortérer og haubitser, som beskyter målene indirekte, om tunge våpen med uriflet løp og om våpen med kaliber på mindre enn 20 mm. I historisk kontekst kan det derfor være mer praktisk å definere en kanon som et skytevåpen som er for tungt til at et menneske kan holde det når det avfyres.
Kanoner ble laget i Europa fra 1300-tallet, og var den første type ildvåpen man tok i bruk. De eldste kanonene var enkle rør som avfyrte kuler av stein eller jern. De var forladere, dvs. at krutt og kule ble stappet ned et uriflet løp. Man begynte tidlig å lage bakladerkanoner, der kruttladningen ble lagt ned i et uttagbart kammer nær kanonens bakende. Løpene ble laget av bronse eller jern. I Norge kjenner man bronsekanoner fra 1500-tallet; før dette ser det ikke ut til å ha blitt brukt kanoner her i landet.