Karakterer

Karakterer i skoler og høyere utdanning har endra seg flere ganger gjennom åras løp. Det kan derfor til tider være vanskelig å plassere ulike systemer opp mot hverandre, og man vil ofte oppleve å støte på ukjente karakterbetegnelser. Det kan også være forvirrende forskjeller mellom skoler universiteter, som at man har tallkarakterer som går i motsatt retning - på universiteter og høgskoler hadde man lenge 1 som beste karakter, mens det samtidig i skolen var 6 som var beste karakter. Karakterer har også blitt brukt i forbindelse med konfirmasjon, noe man ofte støter på i eldre kirkebøker.

Det følgende er en oversikt over noen av de ordninger som har vært brukt og en beskrivelse av karakterene.

Universiteter og høgskoler

Dagens system

Dagens system er definert i universitetsloven, §3.9, og ble innført i 2003. Skalaen går fra A til F, der F er «ikke bestått». På enkelte mindre emner, spesielt emner som ikke utgjør selvstendige studier, men er en del av et større studieløp, kan det gis «bestått»/«ikke bestått» dersom det ikke ellers er noen grunn til å skille mellom kandidatene.

Bruken av skalaen er i utgangspunktet basert på en kurve, der man over tid skal få en viss fordeling av karakterene. Dermed skal resultatene vise hvor studentene står i forhold til andre studenter, og ikke bare i forhold til målsetninger for fagene. Det er muligheter for lokale tilpasninger på de enkelte utdanningsinstitusjoner. Det er vanlig at karakteren E sjelden brukes; der den forekommer er den gjerne et signal om at strykkarakteren er farlig nær, og at kandidaten må legge inn betydelig innsats framover for å komme videre.

De enkelte karakterene har følgende innhold:

A: Fremragende. Kandidaten har høyt kunnskapsnivå, god analytisk evne og kan bruke kunnskapen selvstendig.
B: Meget god. Kandidaten har god oversikt over kunnskapsfeltet, kan bruke kunnskapen selvstendig og viser god analytisk forståelse.
C: God. Kandidaten kan gjøre greie for det viktigste i fagfeltet, kan til en viss grad bruke kunnskapen selvstendig og viser analytisk evne og forståelse.
D: Nokså god. Kandidaten mangler oversikt over de viktigste kunnskapselementene og kan ikke bruke kunnskapen selvstendig, men viser en viss analytisk evne og forståelse.
E: Tilstrekkelig. Kandidaten tilfredsstiller minimumskravene, men kan ikke bruke kunnskapen selvstendig og viser begrensa analytisk evne og forståelse.
F: Ikke bestått. Kandidaten mangler både detaljkunnskap og oversikt og viser svært liten analytisk evne og forståelse.

Eldre system

Fram til 2003 ble det bruk tallkarakterer med desimal, der 1,0 var beste karakter, 4,0 dårligste ståkarakter og 6,0 dårligste karakter. Utdanningsinstitusjonene kunne velge å bruke en mer fingradert modell med tiendedeler, eller de kunne gå den andre veien og bruke bare halve eller kvarte karakterer. Det var vanlig at man innen samme institusjon kunne ha forskjellige modeller på de ulike fakulteter. Dette reflekterte blant annet mulighetene for fingradering. Innen et fag som matematikk er det ofte mulig å måle kandidatene svært nøyaktig i forhold til hverandre og i forhold til en fasit, mens det for eksempel i humaniora ikke finnes noen fullstendig fasit man kan forholde seg til. Over tid utvikla det seg også tradisjoner for å bare bruke deler av skalaen på enkelte avdelinger. For eksempel var det ytterst sjelden at karakter bedre enn 1,5 ble gitt innen humaniora, mens dette var langt mer vanlig innen jus. Man kan dermed ikke sette karakterer gitt av forskjellige institusjoner eller karakterer fra forskjellige fag direkte opp mot hverandre.

I praksis ble karakter mellom 4,0 og 6,0 ikke spesifisert på mange institusjoner/avdelinger; dersom man falt under 4,0 fikk man 6,0 siden man uansett ikke besto.

Tallsystemet ble gjerne kombinert med et eldre system, som var mindre findelt, der karakterene ble gitt i form av latinske betegnelser. Disse ble satt opp mot tallsystemet, slik at man kunne plasseres seg på den eldre skalaen.

De eldre karakterene var:

Prae ceteris: 'Særdeles tilfredsstillende'. Også kalt laudabilis cum litteris commendatitiis, 'rosverdig med anbefalingsskriv'. Normalt regna som 1,0 til 1,5 på tallskalaen.
Laudabilis: 'Rosverdig'. Også kalt laud. Normalt regna som 1,6 til 2,5 på tallskalaen.
Haud illaudabilis: 'Ikke urosverdig'. Også kalt haud. Normalt regna som mellom 2,6 og 3,2 på tallskalaen.
Non contemnendus: Ikke å forakte'. Også kalt non. Normalt regna som mellom 3,3 og 4,0 på tallskalaen.
Immaturus: 'Umoden'. Ikke bestått. Tilsvarende tallkarakter mellom 4,1 og 6,0, men dette ble ikke spesifisert nærmere.

En person som oppnådde karakteren prae ceteris ble omtalt som presterist. Ved examen artium ble man regna som preseterist dersom man hadde minst meget tilfredsstillende i alle fag.

Ungdomsskolen og videregående opplæring

Dagens ordning

Det er i dag samme karaktersystemt i ungdomsskolen (8. til 10. trinn) og i videregående opplæring, begge med hjemmel i forskrift til opplæringslova. Det gis tallkarakter mellom 1 og 6, der 6 er beste karakter og 1 laveste. I ungdomsskolen omtales ofte 1 som strykkarakter, selv om den egentlig ikke har noen slik funksjon. I videregående opplæring er 1 strykkarakter, og fører til at man må ta faget om igjen for å få avsluttende vitnemål. Unntaket er at dersom det er et eksamensfag, og man oppnår 2 eller bedre på eksamen, blir det gitt vitnemål basert på eksamenskarakteren ettersom man da har vist at man kan oppnå minimumskravet. Det gis kun hele karakterer ved eksamen og avsluttende vitnemål, men underveis i utdanninga er det vanlig at lærere markerer med pluss eller minus om karakteren er sterk eller svak. Karakteren 6 gis ikke med pluss og 1 ikke med minus. Det skal også gis en muntlig eller skriftlig vurdering som begrunner karakteren.

I orden og atferd og i utdanningsvalg gis ikke tallkarakterer, se nedafor.

Karakterene settes ut fra kompetansemålene i læreplanen for det enkelte fag. Et unntak er kroppsøving, der elevens innsats sett i forhold til forutsetninger også skal spille inn.

Tallkarakterenes betydning er:

6: Fremragende kompetanse.
5: Meget god kompetanse.
4: God kompetanse.
3: Nokså god kompetanse.
2: Lav kompetanse.
1: Svært lav kompetanse.

Fra til 2006 hadder man også karakteren 0, som egentlig ikke hadde noen praktisk betydning ettersom den også var strykkarakter, men som markerte at man var enda lenger unna kompetansemålene enn med karakteren 1.

I utdanningsvalg (UTV) gis enten «deltatt» eller «ikke deltatt». Dette er et orienteringsfag for elevene, der de skal få hjelp til å ta stilling til sitt videre utdanningsløp, og det er derfor kun nødvendig å ta stilling til om de har gjennomført det eller ikke for å sikre at de er informert og kjenner sine rettigheter og muligheter. I enkelte andre fag, spesielt i valgfag, kan det gis bestått/ikke bestått.

Følgende karakterer gis i orden og atferd:

God (G): Vanlig orden og vanlig, god atferd.
Nokså god (Ng). Klare avvik fra vanlig orden og fra vanlig atferd.
Lite god (Lg). Store avvik fra vanlig orden og fra vanlig atferd, gjerne knytta til ekstraordinære tilfeller.

Dersom en elev har vært for lite til stede i et fag, eller av andre grunner ikke har vist sitt kompetansenivå, gis det ikke karakter i faget. Dette har i videregående opplæring samme effekt som stryk.

Eldre systemer i grunnskolen

I grunnskolen ble det tidligere brukt et annet karaktersystem, og det var fram til 1999 slik at man hadde ulike systemer i ungdomsskolen og videregående skole. Fram til 1960-åra ble det også gitt karakterer i barneskolen, men siden den gang er det først på ungdomsskolen at man begynner med karakterer.

Karakterene var opprinnelig beskrivende, men ble etter hvert erstatta av bokstaver. De var:

S: Særdeles godt.
M: Meget godt.
G: Godt.
Ng: Nokså godt, tidligere noget godt. Også kalt «nuggen».
Lg: Lite godt.

Karakteren lite godt kunne tidligere bidra til at man måtte gå om igjen på et trinn. Det er i dag mulig å velge å gå 10. klasse om igjen, og i noen spesielle tilfeller går barn 1. klasse om igjen dersom det er klart at de ikke var modne nok til å tilegne seg de grunnleggende ferdighetene ved første forsøk. Da vi ikke lenger har karakterer i barneskolen er det sistnevnte basert på helhetlige vurderinger. Valget om å gå 10. klasse om igjen skyldes gjerne at eleven opplever en modning, og velger å gjøre dette for å ha flere valgmuligheter i videregående opplæring.

Eldre systemer i realskole og gymnas

Realskolen, som ble erstatta av ungdomsskole i 1960-åra, og gymnaset, hadde også beskrivende karakterer som ble forkorta til bokstavkarakterer. Karakterene var:

S: Særdeles tilfredsstillende.
M: Meget tilfredsstillende.
T: Tilfredsstillende.
Ng: Nogenlunde tilfredsstillende.
Måt: Måtelig tilfredsstillende. Betinga strykkarakter.
Ik= Ikke tilfredsstillende. Ubetinga strykkarakter.

Forskjellen mellom Måt og Ik er at førstnavnte var betinga. En elev som fikk denne årskarakteren i et fag ble flytta opp på prøve, og måtte vise forbedring for å ikke rykke ned. Dersom karakteren Måt ble gitt på avsluttene eksamen måtte eleven ta ny prøve (konte) påfølgende høst. Dette gjaldt bare dersom eleven fikk Måt i ett fag; var det i flere fag var også dette ubetinga stryk. Ik var ubetinga stryk også om det var kun i ett fag.

Andre karaktersystemer

Konfirmasjon

Ved konfirmasjon brukte man gjerne en versjon av systemet fra grunnskolen, med karakterene (i synkende rekkefølge) S, M, G, Ng og Lg. Svært ofte brukte prestene egne varianter av dette, for eksempel en avkorta skala eller andre, liknende karakterbetegnelser. Vurderingene kan i enkelte tilfeller også inneholde andre karakteristikker av konfirmatene. Enkelte steder ser man også at klasseforskjeller spilte inn. Selv om gårdbrukerbarna hadde bedre materielle betingelser enn husmannsbarna, er det hos noen prester et tydelig mønster av at ingen husmannsbarn får høyeste karakter og at ingen gårdbrukerbarn får laveste. En grunn til dette var at karakterene gjerne ble veldig synlige, fordi konfirmantene ble stilt opp etter hvilken karakter de fikk. Å gå først ved konfirmasjonen var derfor et tegn på gode resultater, mens det å stå sist viste at man hang etter.

Trafikkopplæring

I trafikkopplæring brukes kun bestått/ikke bestått ved både praktisk og teoretisk prøve. Årsaken til dette er at målet med opplæringa er å finne ut om man er skikka til å føre motorkjøretøy, og ikke å rangere sjåførene.

Litteratur

Karaktersystemer i Norge på Wikipedia på bokmål og riksmål.
Store norske leksikon, se artikler i kategorien Begreper i høyere utdanning.