Kjeldearkiv:Ekebergkongen

På 1960-tallet hadde 17-mai-toget på Simensbråten en festlig fortropp. Det var selveste Ekebergkongen, kona hans og en av ungene. Arild Høyer hadde fått laget trollhodene, Darre Borgen var Ekebergkongen og Tone Flink var kjærringa hans. Datteren til Tone Flink syntes oppstyret med trollene tok litt meget oppmerksomhet, så de kledde henne ut som trollebarn. Opptoget hadde ekvipasje med hest og vogn utlånt fra Thorson på Ballsletta. Etter 5 års tid brant hodene, en fikk laget nye, men de var så tette så trollefamilien holdt på å miste pusten, og da ble det slutt på denne moroa.

Tone Flink, som lever i beste velgående på Simensbråten, husker tilbake på begivenheten med begeistring. Hun forteller at de ble fotografert av mange mennesker og at hun smilte hele tiden til fotografene, hun tenkte ikke da på at smilet ikke syntes inne i masken.

Så plukker jeg litt fra en artikkel i Nordstrands Blad fra 24. oktober 1942 under overskriften:

Ekebergkongen, den underjordiske i Ekebergfjellene, som byttet barn på Grønland, Enerhaugen og i Gamlebyen, viste seg for folk som en stygg, skrukkete mann med røde øyer, men vilde han gjøre lykke tok han på seg Bernt Ankers skikkelse.

Han er vel den eneste kongelige som har hatt fast bosted på Nordstrand, Ekebergkongen, men no for tida er han glemt av de fleste, fordi han flyttet til Kongsberg i 1814 og siden har han ikke besøkt vårt sokn igjen. (Det er ikke helt riktig for det sies at han bodde i en suite på Plaza Hotel mens Ekebergtunnelen ble laget.) Han stelte med sitt i ro og fred, men av og til var han nede i byen. Det var no ikke så rent få som hadde truffet på Ekebergkongen som var svær til å fri til gjentene, og enkelte hadde no enda til og med vært med helt inn i berget til ham og kunne fortelle hvor gildt det der var og hvor snilt husbondfolket bar seg at mot fremmedfolk.

Folketro

Det er ingen annen enn P. Chr. Asbjørnsen som har gjort denne sagnskikkelsen, som levde oppi Ekebergåsen, udødelig. Vi ser på livet og heimstaden med så realistiske øyer at vi har godt av å høre at det engang, og det er slett ikke så lenge siden, lå det en "blånende dis av sagn og folketro" over Ekebergåsen. Den var så stor, så blå og så ukjent at den gav gode muligheter for fantasifostre i mennekets, selv bymenneskets, overtroiske sinn. Ekebergkongen, som han trer frem hos Asbjørnsen og enkelte andre steder, er en mangesidig herremann. Egentlig var han visst ikke vond, men troll som han var, kunde han ikke "bryte arta", derfor skjøt han etter torgkjerringa som hjalp dronninga hans da hun var i barnsnød, med en glødende sopelime, men etterpå spør han engstelig: "Træfte jeg deg?" Å nei, svarte kjerringa med det samme hun smatt ut, hun var blitt advart av dronningen og hadde gjemt seg bak døra . "Det var bra!", sier Ekebergkongen og vi har nærmest inntrykk av at han trekker et lettelsens sukk.

Lønn ved døra

Og torgkjerringa, som bodde i det eneste huset som stod oppi åsen dengang, bortsett fra Ekeberggården, hun fikk lønn for jordmorarbeidet sitt. Hver morgen fant hun en haug med sølvpenger utafor stuedøra si, og hun ble snart velstandskone. Men hun hadde fått høre dengang Ekebergkongen sjøl hadde gått og tinget henne som jordmor en høstkveld, at de pengene hun fikk, måtte hun hverken skusle eller gi bort, ja hun måtte ikke så mye som nevne på det til noe menneske engang. (En god parallell til sentralbanksjefen og oljefondet, et eventyr av idag?) Engang kom det en fattig kjerring til henne og klaget og bar seg, og fikk hjelp, men fra den dagen lå det ikke lenger noen sølvhaug på dørhella, og snart måtte kjerringa til torgs med kørja si igjen. Men, sier Asbjørnsen, -det var ikke alltid Ekebergkongen gikk erend for dronningen sin; sommetider var han ute i sine egne også, og fridde til pikene fra byen, når de i fristundene sine om søndags ettermiddagen hadde tatt seg en tur i det grønne eller skulde sanke bær. Oftest var han å se som en stygg, skrukkete mann med røde øyer; men vilde han gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse, og synte seg som en vakker, litt gammelaktig mann med stjerne på brystet. Men dette var bare synsbedrag, han var og ble det gamle, fæle, rødøyde trollet, og det kunne merkes på avkommet, skulde jeg mene, for konen hans fikk alltid de argeste og fæleste byttinger som tenkes kunde, forslukne skrikerunger med store hoder og røde øyer, og dem prøvde foreldrene å bli kvitt så fort de kunne.

Barnetyveri

Og så var det å sende de underjordiske ut. For dengangen hadde de underjordiske i Ekeberg et stygt ord på seg for å stjele vakre og snille menneskebarn på Grønland, Enerhaugen, og helst i Gamlebyen, og isteden la de igjen slike byttinger. Dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt at de ikke engang kunde rekke å amme dem opp selv, og derfor stjal de ammer også, og dem hendte det ofte de aldri slapp ut igjen. Fikk en mor på Grønland plutselig en dag se at ungen hennes hadde skiftet farge og var blitt løs og hengslete og hadde svekk, så skjønte hun at her hadde Ekebergkongens underjordiske vært på ferde og byttet til seg menneskebarnet, og gitt henne byttingen istedet. Riktignok hadde hun kanskje vært svært forsiktig og hadde tatt alle forholdsregler som var forhånden, slik som å fyre over og korse barnet, feste en sølje til klærne og sette en kniv over døren, men det kunde jo hende likevel og da fikk en prøve en råd med det og. Tok en barnet tre torsdagskvelder på rad og la det på søppelhaugen og brukte bjerkeriset ettertrykkelig på det, kunde det nok hende at det ynket seg litt oppi åsen, og den tredje torsdagskvelden skulde etter sigende den underjordiske komme og bytte ungen med den riktige igjen.

Annet bilde

Overtroen var sterk og gikk dypt, og mangen en stakkars unge har nok fått lide for foredrenes skrekk for de underjordiske, og seinere da troen på de underjordiske hedde gitt seg, ble Ekebergkongen brukt som busemann overfor barna: -No sover du, ellers kommer trollet fra Ekeberg og tar deg! Moer Koren gir i sin dagbok et annet bilde av Ekebergkongen. Hun sier at han elsker pragt, naar det behager ham at vise seg for Oververdenens Beboere, kunne dere stusse av den Stads, hvori de Mødende saae ham. I Pantser og Hielm, alt af det pure Guld, besat med Ædelstene, en stor glimrende Fjærbusk i Hielmen. - Hans Hestetøy rødt Skarlagen, ligeledes besat med Guld og Juveler, Guldsko under Hestens Fødder. Det står for oss som er det en middelaldersk ridder som beskrives. Nei da er det likevel et langt hyggeligere og heimevandt bilde Asbjørnsen gir av ham.

Som bydelspatriot synes jeg det er leit at ikke eventyrene om Ekebergkongen er kjent i vårt lokalsamfunn. I P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe's samlede eventyr er det to med denne lokalskikkelse nemlig "Ekebergkongen" og "På høyden av Aleksandria". Jeg syntes de var litt lange til å bli gjengitt i Nordstrands Blad. Foreldre eller barnehaver som er interessert kan jo låne bøkene på biblioteket

Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 19: Ekebergkongen.


  Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 144 den 10.05.2002. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.