Kjeldearkiv:Fra Dekarudhjørnet og deromkring til Fjeldberghjørnet (Lillestrøm).

Under initialene H. H. eller signaturen He-Ha skrev Hedvik Hannestad flere minneartikler i Akershus Arbeiderblad om Lillestrøm i det hun kalte «gamle dager». Hun illustrerte tekstene med egne tegninger. Hedvik Hannestad ble født i Lillestrøm i 3. juli 1903, og hun bodde i Nittedalsgata 20 hele sitt liv. Hun jobbet som telegrafdame ved Lillestrøm Telegrafstasjon. Denne teksten er skrevet i 1970-åra.

Fra Dekarudhjørnet og der omkring til Fjeldberghjørnet

En kveld jeg sitter og blar i et gammelt fotoalbum, kommer jeg over et gammelt foto fra noen år etter århundreskiftet, antakelig tatt av en omreisende fotograf. Det viser en flokk unger som står samlet foran et hus her i Nittedalsgata. Dette får meg til å bli «nostalgisk» som det heter nå for tiden.

Min barndomsgate er vel en av de eldste i Lillestrøm. Her vrimlet det av unger i alle aldre. Dengang var gatene her ikke asfaltert, nei. Søla lå dyp høst og vår, og her var et Eldorado for oss mindreårige som laget sølekaker i veikanten. Disse ble brakt til «butikken» vår på Måsan rett bortenfor, som da var villmark. Mange slags lek og virksomhet foregikk der. Vi bygde bar- og snehytter, alt ettersom, og guttene sørget for løvbusker til å pynte verandaen med til St. Hans, og til lysthus i hagen. Der Nittedalsgata endte den gang – ved Selbohjørnet - var det en skøytebane om vinteren, der selveste Oscar Mathisen gikk berømmelige skøyterunder.

Klumpesukkertøy

På Dekarudhjørnet lå det en melkebutikk, og vi unger var lykksalige når vi ble innkalt til innehaversken der for å gå ærend til kjøpmannen på «Larsenhjørnet». Her øynet vi nemlig lukrative muligheter. Da vanket det en pose «klumpesukkertøy» som gave fra madamen der, og det var meget attraktivt (det var bunnfall etter dropsen, og det ble solgt billig). Så når dette av og til var å få i butikken, gikk det rykter som en løpeild, og vi var ikke sene om å ofre våre én- og toøringer for å sikre oss denne delikatesse. Ja, madamen der sto i særs gunst hos ungene, men hun hadde nok mye tannverk på samvittigheten.

Det sto en vannpost på Dekarudhjørnet. (Det var hjørnet Nittedalsgata/Brandvoldgata), og her fikk vi slukket tørsten etterpå. Den hadde nok skaffet mangen en husmor vann til klesvask og husholdning, og vannet bar hun hjem med en vannsele, et såkalt «åk» med tunge bøtter. Men ettersom velstanden økte for noen, kom det vannspring på gårdsplassen.

En pappeske var dukkevogn

Vi var ikke bortskjemt når det gjaldt lek og annen utfoldelse. Var gata tørr, hoppet vi tau og lekte «paradis» o.a. bare avbrutt i leken når en gamp kom diltende ved et «vealass» eller en høyvogn. De fleste av småjentene brukte en pappeske som de dro etter seg, som dukkevogn og nøyde seg med det, for en «riktig» sådan hørte hjemme i dagdrømmenes verden. Men en som var i besiddelse av dette klenodium og hadde forretningstalent, tjente mang en enøring mot å la andre spasere en runde med den.

Vé den som jukset!

I porten var klinkekulene i flittig bruk. Og de som hadde de lengste fingrene, var heldige, og vant «Klink og kvart». Da måtte taperne ut med knapper, og de hadde hver sin verdi. Og vé den som jukset! Her gjaldt det å måle hårfint.De fargerike glasskulene ble fulgt med årvåkne øyne fra de traff veggen, tilde havnet på bakken.

Under dunsten fra utedo og grisebinger sprang vi omkring, lykkelig uvitende om forurensningsproblemer. Et fluepapir, en lang strimmel innsmurt med et sirupslignende stoff, hang ned fra kjøkkenet, og løste det problemet. Trodde vi.

De fleste huseiere hadde gris. Det var en nødvendig matauk i de dager, ungeflokkene var store, og mange forsørgere var arbeidsløse, især om vinteren. Sorgen var stor hos ungene når grisen skulle slaktes, men ribbe og pølse smakte godt når julekvelden kom, da. Når grisehuset var tomt, ble det en yndet lekeplass for smårollingene før den nye grisen kom ut på forsommeren.

På «Torvstrø’n» for å mokke

Når barna var kommet i skolealderen, var det mange som tok arbeid på «Torvstrø’n» for å mokke, d.v.s. legge opp torven i stabler til tørk. Det var populært blant mange større barn på stedet, og det ga et pent tilskudd til klesbudsjettet.

På kjelkeføre ble det også gjort små avstikkere til «Saga» for å finne litt «spetakkelved», og var ikke tilsynsmennene altfor nidkjære i tjenesten, ble mangt et solid vedfang dratt til hus, mer eller mindre ærlig bekommet.

Å sanke karvekål var også alminnelig. Da tok vi veien til jernbaneskråninger og lignende og lette etter de første bleke spirer om våren.

Det ga vitaminer både til suppe og pengepung. De største og mest fremmelige og energiske barna ble betrodd turen til torvet i Kristiania, og måtte tidlig opp om morgenen. For noen en kilde til spenning og forventning, og for de mer blyge til høylytt gremmelse.

Kjøkkenvogna sto høyt i kurs

I et lite hus rett overfor melkebutikken på Dekarudhjørnet bodde Hans Hullet – populært kalt «Hans Hølet» med sin blakke, men akk så sta hest. Han pleide å frakte konfirmanter o.a. til Bedehuset – som den gang tjente som stedets kirke. Han kjøkkenvogn sto høyt i kurs hos de unge håpefulle, som syntes de hadde kongelig skyss, men mangen en stivpyntet konfirmant satt nok og var nervøs for at Blakka skulle bli lunefull, slik at de måtte vandre de siste skrittene til fots i leirvellinga, med de første voksne skoene.

Stedets jordmor den gang kom som regel kjørende med hest og vogn til stor glede og nysgjerrighet for ungene i gata, som trodde hun hadde den nye verdensborgeren i jordmorskrinet. (Slik slapp de voksne lettvint fra sin seksualundervisning dengang). Jordmora hadde nok ofte hatt ærend til «Tollefsgår’n», der det bodde 4-5 familier den gang, og et drøss av unger i alle aldre.

Spøkelseshus

Der hvor Østbanernes Forbruksforening nå ligger, lå det et nedlagt garveri i forfall, med svarte tomme vinduer. Her skulle det angivelig spøke, og det var for oss unger nifst å gå forbi der om kvelden uten voksent følge. Gatas skøyerunger lot likevel ikke høvet gå fra seg til å lage litt løyer og låne mors laken og agere spøkelser. Historien forteller intet om at de møtte noen fra det hinsidige der.

«Kooperativen», eller «Køpran» som en misunnelig konkurrent kalte den, begynte sin virksomhet her på stedet der senere firmaet Fjeldberg nedsatte seg. Nå heter den «Domus» og blomstrer som aldri før i neste kvartal i samme gate.

I mer voksen alder lauget vi oss i Lillestrøm Bad, indre gård, for den svimlende pris av ti øre. I «Dampen» prøvde vi å trylle bort noen overflødige kilo. Med mer eller mindre hell.

Fjeldberghjørnet

PÅ hjørnet Nittedalsgt. - Storgt. fikk vi lappet vårt skotøy hos skomakeren i Lillestrøm Læderhandel. I dag handles det også med skinn her, men av langt edlere sort, pelsverk av ymse slag og andre fristende varer – av andre innehavere bak glitrende fasader.

På det samme hjørnet der det i fordums tid sto en parafinlykt og lyste vemodig gjennom tåka, veksler det nå i grønt, rødt og gult, fra et moderne trafikkfyr som gjør sitt beste for å redde forskremte fotgjengere fra trafikkdøden, mens bilene kappes om å spy ut eksos for å ødelegge deres lunger.

Hjørnet var også i svunnen tid møtested for stedets ungdom. Når ”Polti Asmyhr” den gode hedersmann – tok en inspeksjonsrunde, satte han seg i respekt. Han var ingen smågutt, vel ikke langt fra to meter høy, og folkevittigheter var også på ferde her: «Har du hørt at Polit Asmyhr ikke skal bli lenger»? «Ne-i ---.» «Jo han er lang nok fra før he- he- --.»

Nå eter forretninger seg lenger og lenger innover i gata, og dollarglis og andre glis i alle spekterets farger, åler seg mellom parkerte biler og møtende sådanne. En stakkars fotgjenger som ikke har «hell» å bo på fortaussiden, og nødvendigvis må over gata, flakser vettskremt over, lykkelig over å ha berget livet, mens han konkurrerer med syklistene om livsrom på fortauet. Og farter videre i gråsvart snø og eksosluft. Foreløpig uten gassmaske…

H.H.