Kjeldearkiv:Kulturminnet Gundersgården i Dynge
Kulturminnet Gundersgården i Dynge er en artikkel som først ble publisert på Eiker Arkivs nettsider i juni 2011, i serien «Månedens kulturminne». Teksten er av Bent Ek.
Gundersgården i Dynge
.JPG)
Av de husene i Øvre Eiker kommune som er fredet, er det bare noen ganske få som er i privat eie. Ett av dem ligger i Dynge, på hjørnet av Dyngegata og Hobbelstadgata. Denne bygningen, som antagelig er satt opp tidlig på 1700-tallet, tilhører Pål Strand og Vibeke Skramstad Strand. Det er hus no.108 i Hokksund, også kjent som «Burudgården». Men det eldste navnet vi kjenner på denne eiendommen er «Gundersgården».
Området Dynge ligger noen hundre meter nord for det gamle sundstedet i Hokksund, og den første bosetningen her var antagelig mer knyttet til det rike laksefisket i Hellefossen enn til trafikken rundt sundstedet. Til hvert hus lå det et løkkebruk, og helt fram til slutten av 1800-tallet var det vanlig både å dyrke korn og poteter og holde husdyr. Dessuten skal Gundersgården ha vært et samlingssted for ungdom i Hokksund og Dynge. Rommet hvor dansen foregikk lå i andre etasje og fikk navnet «Gundersenhallen».
Et slikt løkkebruk var altså Gundersgården. Hvem som bodde der på 1700-tallet, er imidlertid usikkert. Den eneste Gunder som bodde i området på denne tiden var Gunder Mortensen, som døde i Dynge i 1783, 76 år gammel. Vi vet ikke hvor han kom ifra, men han hadde bosatt seg i Dynge alt i 1737, da han giftet seg med Marthe Larsdatter, og siden er han alltid oppgitt med Dynge som bosted når han nevnes i skriftlige kilder.
.jpg)
Både i folketellingen i 1801 og i panteregistrene nevnes Gunder og Marthes sønn, Lars Gundersen, som jordbruker og husmann under Hobbelstad. Han var gift med Mari Andersdatter, og da Lars døde i 1802, tilfalt eiendommen enken. Imidlertid døde Mari bare to år seinere og etterlot seg en barneflokk på tre barn mellom 3 og 13 år. Huset ble solgt på auksjon og kjøpt av gårdeieren, Hans Nielsen Hobbelstad.
Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorvidt Gundersgården har navn etter Gunder Mortensen, selv om både han og sønnen Lars utvilsomt har bodd i dette området. Først rundt midten av 1800-tallet er vi på sikker grunn når det gjelder beboerne, og da dukker det opp en ny Gunder, som også kan tenkes å ha gitt navn til gården, nemlig Gunder Ellefsen.
Gunder Ellefsen var født i 1816 og var sønn av Ellef Poulsen og Maria Gundersdatter fra husmannsplassen Leversbyeie noen kilometer nord for Hokksund. Han flyttet tidlig til Dynge og bodde der i 1843, da han giftet seg med Elisabeth Kirstine Jacobsdatter fra Vendelborg.
I 1856 kjøpte Gunder hus no.72 i Hokksund, som ved omnummerering av alle husene noen år seinere ble til hus no.108 - altså Gundersgården. Den hadde da noen år tilhørt Elling Corneliussen, som opprinnelig kom fra Kverkeie, men som hadde slått seg ned i Dynge en gang på slutten av 1820-tallet. Der giftet han seg først med ei enke som var 25 år eldre enn ham selv, og deretter fikk han barn utenfor ekteskap med ei ugift jente fra Ål i Hallingdal. Nøyaktig når han ble eier av Gundersgården vet vi ikke, men det var i hvert fall han som solgte den til Gunder Ellefsen i 1856.
Folketellingen i 1865 viser at Gundergården på denne tiden fortsatt var en liten jordbrukseiendom. Gunder hadde både hest og ku og to sauer, og han satte 1/2 tønne poteter og sådde til sammen 1 tønne med korn, både havre, bygg og hvete.
Gunder og Elisabeth Kirstine fikk flere barn, men ved folketellingen i 1865 hadde de også en pleiesønn boende hos seg som het Jacob Olsen. Han var sønn av skomaker Ole Hansen Burud, og var fra ei slekt som hadde bodd i Dynge gjennom flere generasjoner. Vi vet ikke hvorfor Jacob Burud vokste opp hos fremmede, men det ble i hvert fall han som overtok som eier av Gundersgården. Det var i 1875, og da fikk han også skjøte på grunnen fra Nils og Christoffer Hobbelstad, men måtte likevel betale årlig grunnleie på 4 kroner. Det er for øvrig på dette skjøtet det opplyses at eiendommen kalles for "Gundersgården".
I 1884 solgte Jacob husene videre til broren, Johan Olsen Burud. Han hadde arvet skomakeryrket etter faren og drev i mange år skomakerverksted i gården, som nå litt etter litt ble kjent under navnet «Burudgården».
Johan Burud døde i 1919, mens konen, Hanna Olsdatter, levde til 1951 og ble over 90 år gammel. De hadde tre sønner og fem døtre, og det ble den yngste, Martha Helene, som til slutt overtok gården. Hun var født i 1885, ble aldri gift og hadde hele sitt liv arbeidet som kokke - til og med på det kongelige slott. Der skal hun blant annet ha vært med på å lage bryllupsmiddagen for kronprins Olav og kronprinsesse Martha - så det er ikke rart at hun ble titulert som «slottskokke frøken Burud» i Dynge og omegn etter at hun flyttet tilbake til barndomshjemmet. På sine eldre dager ble hun stadig mye brukt som kokke både av lokale hoteller og ved private tilstelninger.
.jpg)
Martha Burud ble like gammel som moren, 95 år, og døde våren 1976. Etter dette ble Burudgården stående tom, og i 1979 vedtok Riksantikvaren fredning, i håp om å stanse forfallet. Omkring 1990 ble det utført en del nødvendige reparasjoner på tak og vinduer, men først da nye eiere overtok i 1994 kom restaureringsarbeidet i gang for alvor. Vibeke og Pål Strand har lagt ned mye tid og penger for å sikre at den gamle «Gundersgården» nå er en av perlene blant de mange bevaringsverdige bygningene i Gamle-Hokksund og Dynge.