Kjeldearkiv:Lillestrøm i krigsårene 1940-1945: Krigsutbruddet.

I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene.

Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.

Spørsmål til emnet Krigsutbruddet:

• 1. Hva husker du fra dagen da krigen brøt ut?
• 2. Hvordan opplevde du flyalarmene, og hva gjorde familien din da?

Astrid Bakkefjord (f. 1932):

Jeg var 8 år og hadde en syk mor som lå i sengen. Vi bodde på i Sagdalsveien på Strømmen rett over Sanitetslokalet som senere ble okkupert av tyskere. I vårt hus bodde det tre søstre av min far og to brødre av meg. Min far hadde reist til Oslo på arbeid. Men han kom raskt tilbake fra Oslo for å ta hånd om oss hjemme. Flyalarmen gikk, og det var uhyggelig, så jeg som var minst var veldig redd. Min far hadde vært ordfører før det ble krig, så det ble en del uhyggelige opplevelser med tyskere/Gestapo og fylkesfører som ofte var hos oss for å få min far inn i NS, men det ville han ikke.

Gunnar Bakkefjord (f. 1926):

Jeg var 14 år 9. april. Familien min våknet av flyalarmen. Så hørte vi flydur. Vi så opp i luften og så flere tyske fly over Lillestrøm. Det neste som skjedde var at vi hørte eksplosjoner fra Kjeller flyplass. Vi kledde på oss og gikk ut på torvet, for vi bodde i huset der 0. Borgen hadde kjøttforretning. Så kom det lastebiler, og vi ble kjørt til Sørum. Vi ble evakuert.

Peder Borgen (f. 1928):

Min bror Ole og jeg skulle gå til skolen da fremmede fly kom over Kjeller. For første gang så vi bomber bli sluppet ned fra fly- tyske fly. Vi så angrepet fra gårdsplassen. Flyalarmen skapte spente og engstelige situasjoner. Om vi var hjemme (på Solhaug, Brånåsdalen) gikk vi ned i kjelleren. Jeg gikk på Grorud videregående da de alliertes dagangrep kom. Da var jeg tillitselev og holdt vakt på skolens tak.

Tore Breilo (f. 1936):

Vi var en familie på tre-mor, far og jeg - og den "stygge dagen" rømte vi til Rælingen der vi hadde familie i Chr. Tomters vei, rett overfor Lillestrøm Gård. Far bar på to store kofferter med sannsynligvis kjære ting, og da vi kom til Lillestrøm Gård, og den bratte bakken begynte, orket han ikke a bære koffertene lenger, men "kastet" den under låvebrua. Rett ovenfor oss lå et norsk mitraljøserede som skjøt på et tysk fly som kretset rett over hodene på oss - det var så vi nesten så den tyske flyveren. Vi løp/krabbet opp bakken og kom oss i hus/kjeller hos vår familie. Da det verste var over, hentet far koffertene.

Flyalarmen var skremmende, og som oftest rømte vi til nærmeste nabos kjeller.

Berit Degenes (f. 1940):

Jeg husker ikke noe fra dagen 9. april, jeg ble sikkert puttet i seng. Jeg bodde i Rælingen, rett over Nitelva ved Lillestrøm sykehus til jeg var 8 år. Når flyalarmen gikk, visste vi etter hvert godt at vi skulle ned i kjelleren, og der sto' vi i flokk i en krok. Jeg husker jeg satt på armen til min mor og vi "krøket" oss sammen når bombene fait.

Da de bombet på Kjeller, blåste alle kjellervinduene ut, og jeg minnes vårt vertskaps hund, en nydelig fuglehund (vi leide i 2. etg) som ble sparket ut i krigen fordi den var sa livende redd og helst ville krype innerst i kroken blant oss mennesker som sto i lag utenpå hverandre. Jeg syntes mest synd på den stakkars hunden.

Gerd Marie Foss (f. 1926):

Jeg husker bombingen av Kjeller flyplass. Jeg sto i vinduet og så bombene falle. Jeg skulle gå til skolen. Flyalarmen gikk ofte. Da gikk vi ute i gata og så på fly og snakket med naboene.

Willy Foss (f. 1927):

Moren min kom hjem fra Oslo kvelden i forveien og sa: "I morgen er det krig". Jeg gikk på Åkrene skole i Fet kommune. 9. april syklet jeg til skolen ved siden av en buss som tyske fly beskjøt. Jeg kastet meg i veikanten og unngikk kuler fra tyske fly. Ellers var familien samlet.

Reidun Gregersen (f. 1934):

Tidlig om morgenen 9. april 1940 kom tyske fly inn over Rælingsåsen på vei mot Kjeller flyplass. Vi var fire i familien; mor og far, min tre år gamle bror John og jeg, som var fem og et halvt ar. Vi bodde i nedre Rælingen, mellom Nitelva og hovedveien, ganske nær Lillestrøm. Det ble etter hvert klart at vi burde komme oss vekk. Mor kamuflerte oss barna med hvite putevar så vi skulle bli minst mulig synlige mot bakken som fortsatt hadde flekker av snø. Jeg kan huske et fly som laget forferdelig bråk og fløy lavt over hodene våre. Bokstaver som var malt på flykroppen kunne jeg se aldeles tydelig. Vi ble halt av gårde opp mot veien for å rekke en lastebil som skulle frakte folk i sikkerhet. I full fart ble John og jeg heist opp på lasteplanet etter armene, før bilen med alle menneskene satte seg i bevegelse. Selve bilturen er borte for meg, men jeg tror vi satt under noen presenninger, og kanskje sov vi.

Jeg var i alle fall lys våken da vi var framme ved Emmy Karlstads pensjonat på Flateby. Vi kjørte inn på den store gårdsplassen, og jeg mener å huske at det var høye, rødmalte garasjebygg på venstre side. Plassen fungerte også som bussterminal, og det var Emmys to sønner, Rudolf og Erik, som kjørte bussene i faste ruter mellom Lillestrøm og Enebakk.

Selve pensjonatet var en stor hvitmalt trebygning i to og en halv etasje med en ganske stor takterrasse på venstre side over hovedinngangen. I første etasje tror jeg det var serveringssted. I forværelset fantes det i alle fall spilleautomater hvor det blinket i røde og grønne lys i lave, store kasser med tykke glassplater på. Kanskje var det et bandy-spill. Det var i alle fall utrolig spennende for broren min og meg som aldri hadde sett noe slikt før. Skulle spillet virke, måtte det slippes penger på, og det hadde ikke vi, så vi hang der og ventet på at noen voksne skulle komme og få spillet i gang.

Huset var fullt av folk som skulle ha mat og et sted å sove. Mor, som kjente Emmy ganske godt fra før, ble straks satt i arbeid, og jeg måtte passe John. Ei langbeint jente som het Ranveig, tok oss med hjem til bondegården Nedre Karlstad. Der fikk vi være med inn i et fjøs for første gang og se på når mora til jenta melka kuene. Bondekona hadde skaut på hodet, og hun lo og prata til oss. Plutselig spruta hun melk fra juret rett i ansiktet på broren min som ble aldeles rasende, husker jeg.

Oppe på den store takterrassen var det stadig folk som sto og pekte mot Øyeren i retning Lillestrøm og diskuterte meldinger som hadde blitt sendt på radio. Alt var spennende og travelt på en hyggelig mate selv om det var krig, og det hadde nok mye med vertinnens trygge vesen a gjøre. Hun var liten og kraftig, full av energi og blid og snill. To pene unge jenter som het Liv og Bjørg arbeidet for henne og var kjærester med Rudolf og Erik. Det var spennende, husker jeg, så jeg må ha fulgt godt med enda jeg var bare fem og et halvt år. Jeg har en vag erindring om noen tyskere som kom innom pensjonatet mens vi var der, men jeg tror ikke huset ble rekvirert under krigen. Vi bodde på dette pensjonatet i flere uker og vår familie hadde fra tid til annen kontakt med familien på Karlstad i mange år fremover.

Liv Halla (f. 1935):

Tidlig om morgenen gikk flyalarmen, 9. april. Vi bodde i Parkalleen 6 like ved kirken, og flyalarmen var "skummel". Jeg var 5 år og skjønte at dette var alvorlig. Jeg hadde en søster på 5 mnd, og vi måtte over til huset til dr. Salvesen, for de hadde kjeller, men det var det ikke i vårt hus.

Etter en stund fikk vi beskjed om at vi måtte evakuere. Vi møttes på torget i Lillestrøm (mamma, søsteren min og jeg), pappa matte være igjen. Vi ble transportert på lastebiler til forskjellige steder. Vi havnet i Fetsund, like ved broen. Etter hvert gikk det rykter om at broen skulle sprenges, så dagene gikk i engstelse. Vi lurte også på hvordan det gikk med far som var igjen i Lillestrøm.

Når flyalarmene gikk, måtte vi som ikke hadde kjeller, over til naboen eller andre steder.

Rakel Halseth (f. 1920):

Det var tidlig morgen 9. april. Jeg kom trappen ned fra annen etasje for jeg skulle på jobb. Flyalarmen hadde jo gått, men vi visste jo ingen ting. Pappa åpnet døra ut. Da hørte vi "faren over" og pappa sier at nå er det jo over, så du kan nok gå til toget.

Edel Ludwigsen (f. 1939):

Jeg var kun 5 mnd. da krigen brøt ut. Jeg er født 3.11. 1939. Når flyalarmen gikk, måtte vi ta tilflukt i hus som hadde kjeller. Lillestrøm kirke ble også brukt som tilfluktsrom. Min far var i brannvesenet og matte alltid være tilgjengelig hvis det skulle oppstå brann.

Mine foreldre fortalte at vi også matte komme oss ut av Lillestrøm, vi måtte flykte til en hytte bekjente hadde i Fetsund. Det var som oftest min mor som måtte dra av sted med meg og min søster, som var 5 år ved krigens begynnelse. Min far ble tilbake i Lillestrøm p.g.a. brannvakt.

Tora Opstad (f. 1925):

Jeg bodde i Narvik og husker smellene fra havna da "Norge" og "Eidsvoll" ble senket. Tyske soldater marsjerte forbi huset vårt i grålysningen. Skolen var stengt. Jeg husker evakueringen. Angsten. Mor og far opplevde skyting og bombing så å i hver dag. Jeg var sendt på landet.

Betzy Perger (f. 1934):

Familien var samlet i stuen. Min far var bortreist og vi hadde evakueringssted i V. Gausdal. Caspar Brochmann, sønn av en venn av familien hadde sertifikat. Han og hans venninne Ellen Lunder fikk kjørt oss i vår bil til Lillehammer. Der var det start kaos. Vi kom inn på Bergseth hotell, hvor vår mor etter hvert fikk organisert oss til Aurstad i V. Gausdal.

Mens vi ennå var hjemme før vi kom oss av gårde, kom naboens sønn langs husveggen. Han skulle på skolen! Men så gikk flyalarmen, og min mor fikk stoppet ham.

Kari Pettersen (f. 1933):

Jeg var 6 år da krigen brøt ut. Er ikke sikker om min familie forstod hva som skjedde. Jeg husker de store "sorte flyene" som kom over Rælingsåsen og slapp sine bomber. Vi gikk i kjelleren og stod og lyttet etter bombenedslagene.

Det varte ikke lenge før vi fikk besøk av familier som kom og søkte trygghet hos oss. De ble mange etter hvert, så overnattingen ble vanskelig. Jeg er ikke sikker på om Rælingen var så trygt som de trodde.

Lasse Åberg Pettersen (f. 1939):

Vi søkte ned i kjelleren der vi bodde, eller nærmeste tilfluktsrom når vi var andre steder. Det var de underligste ting som ble prioritert når alarmen gikk, og verdisaker skulle bringes med.

Asbjørg Samuelsen (f. 1939):

Foreldre fortalte om evakueringen: Lastebiler hentet folk som ville ut av Lillestrøm. Jeg (Asbjørg) var 10 mnd, og mamma ville ut til Fetsund fortest mulig. Pappa kom hjem fra sagbruket der han jobbet og sa: "Mat først!" Etter maten dro vi til "Fjellro", hytta til Peer Gynt ved Heiavarmet i Fet. Pappa reiste på jobb hver dag og syklet fra Fet! 40 stk. overnattet i ei lita hytte i flere døgn.

Flyalarm: Vi dro ut av Lillestrøm på sykkel, helst mot Rælingen. Når alarmen gikk, ble jeg kledd på i en fart, klærne mine lå i riktig rekkefølge på en stol ved senga mi. Ellers gikk vi i kjelleren, dit kom også alle naboene. Jeg syns det var riktig hyggelig i kjelleren med så mange voksne rundt meg, dvs. da jeg ble litt eldre og kan huske litt fra den siste delen av krigen.

Senere leide vi et rom på Nerdrum som vi syklet til når flyalarmen gikk.

Brita Sandberg (f. 1924):

Flyalarmen gikk, store fly kom over Lillestrøm, de var tydelig tyske. Jeg ble ikke redd, jeg var for ung og visste ikke hva som kom til å skje.

Vi gikk i kjelleren.

Edel Skråmm (f. 1924):

Den 9. april 1940 våknet vi til et forferdelig brak. Ikke langt unna vårt hjem bodde det en dame med en merkelig uskikk. Var hun uenig med mannen sin, løp hun ut på kjøkkentrappen og ropte, hylte og bar seg. Dette kunne høres lang vei, og vi var ganske vant med forholdene. I halvvåken tilstand trodde vi det var gamle Dagny som var i gang igjen, men det tok ikke lang tid før vi oppdaget at det var sirenene på Lillestrøm cellulosefabrikk (nå Dynea) som gikk for fullt. Min far hadde allerede reist på arbeidet. Vi hadde ikke radio den gangen, ingen aviser hadde vi fått, så det var full forvirring.

Et lite stykke fra hjemmet vårt, ca 3 minutters gange, var det satt opp en mitraljøse og en stor lyskaster. Den ble bevoktet døgnet rundt av soldater som var beordret ut som nøytralitetsvakt. Det hadde vært veldig kaldt den vinteren, og de norske soldatene hadde det sikkert ikke godt. En dame i nabolaget, Margit Leret, syntes synd på guttene, og hver dag besøkte hun dem med kaffe og mat. Akkurat denne dagen hadde hun på en eller annen måte blitt forhindret fra å utføre sin gode gjerning.

Sirenene hylte som besatt, men samtidig hørte vi de norske soldatene ringe til forlegningen på Oksefjellet: "Nå må vi få noe mat. Vi har ikke fått noe å spise i hele natt. Vi er sultne."

Min mor skulle få besøk av noen venninner den 9. april og hadde kjøpt inn mye godt. Da vi fikk høre nødropene fra soldatene, tok det imidlertid ikke lang tid før hun hadde smurt på rundstykker med godt pålegg og kokt en kjele med sterk og god kaffe. Vi gikk da begge bort til soldatene med det etterlengtede måltidet.

Gamle Karl Fjeldstad kom også for å prate. Jeg husker han sa: «Na er det krig. Nå får jeg ta meg en tur til Lillestrøm og få kjøpt noe på beina til unga.».

Mens vi står der og prater, begynner fly å komme over Rælingsåsen. Et fly hadde oppdaget soldatene og oss. Det gikk lavere og rett mot oss og begynte å skyte. Furugrenene på treet vi sto under raste plutselig ned rundt ass.

Vi løp av alle krefter hjemover, fikk samlet skrinet med alle verdipapirer til huset, pengekassen og protokollen til Fagforeningenes Mandskor og satte oss til å vente. Jeg husker jeg satt på en vedkasse i kjøkkenet og så bombene falle på Kjeller flyplass. På film og i TV har jeg senere sett mange bomber falle. Da er de avlange i formen, men de jeg så falle over Kjeller virket trill runde for meg.

Jeg var 16 år den gangen, og mange vil vel spørre seg hva jeg følte. Jeg vet ikke. - Jeg kan ikke huske at jeg var redd. Alt kom sa fort, uforberedt og alt var så uvirkelig. Det tok to dager før virkeligheten gikk opp for meg. Det var da min mor og jeg sto i soveværelset hjemme og så utover Fetveien, hvor en endeløs strøm av tyske soldater med vogner og krigsmateriell kjørte utover mot Fetsund og jeg hørte min mor si: «Å Herre Gud - Å Herre Gud!" at jeg virkelig begynte å skjønne hva som var i ferd med å skje.

På ettermiddagen da min far kom hjem fra arbeidet, kom min onkel Petter Bøe med bilen sin og kjørte oss til Ask i Gjerdrum. Jeg var ikke særlig frisk, etterdønninger etter lungebetennelsen plaget meg og jeg hostet mye. Min far fylte en medisinflaske med Cognac som jeg drakk av når hostekulene kom. Jeg husker ikke så mye av oppholdet i Gjerdrum, for jeg var slapp og sliten etter sykdommen. Vi reiste hjem igjen den 11. april. Det var godt å se at alt var bra med de nærmeste. En sorg opplevde vi. Det var over en stor, unik papegøye som en i familien hadde og som vi hadde hatt mye glede av var avlivet 9. april. I kaoset som oppsto visste ikke eierne hva annet de kunne gjøre. Vi savnet den veldig.

Arild Stjernesund (f. 1940):

Jeg husker flyalarmene og bombingen av Kjeller. Da gikk alle (fire i familien og to leieboere) ned i baderommet i kjelleren; noen ganger i nattøy medbringende sengetøy. En gang traff bombene sa nær at kjøkkenvinduene våre ble pulverisert.

Jeg var svært redd og ble fryktelig skremt hver gang flyalarmen gikk.

Ingrid Syversen (f. 1929):

Vi ble vekket av tilrop fra naboen til min mor om at nå var det krig. Da var det bare å komme seg ut av sengen og få på seg klærne. Flyalarmene, som etter hvert kunne høres over hele Lillestrøm, skapte en uhyggelig stemning, og vi ble beordret ned i kjelleren. Her samlet til slutt hele nabolaget seg.

Min far var jernbanemann, men hadde etter hvert fått kommet seg hjem og sjekket at alt var i orden før de tyske flyene kom inn over Lillestrøm og begynte å slippe bomber.

Jan Syversen (f. 1934):

Ja, min far som arbeidet ved siden av der vi bodde, kom fra verkstedet og bar meg og min tvillingsøster ned i kjelleren.

Etter det ble vi mange ganger i kjelleren. En gang husker jeg ekstra godt. Da falt det en bombe 50 meter fra oss og huset ble løftet over grunnmuren. Mange av vare nærmeste naboer ble drept (Melberg i Halfdansgt.). Hos oss ble alle vinduer knust, pipa falt ned, ytterdøren ble blåst inn på kjøkkenet og kjøkkenbenken sto midt på gulvet.

Da pappa fikk oss opp av kjelleren og fikk se all ødeleggelsen, fikk vi beskjed om å rømme huset da det var falt en ueksplodert bombe i haven. Siden ble det flere bomber i Sørumsgata, og enda flere mennesker ble drept.

Liv Teigland (f. 1939):

Jeg var for liten til å huske at krigen brøt ut (ca. 7 mnd.). Vi barna ble tatt med til næmeste tilfluktsrom - ofte til kirken eller hos naboer som hadde kjeller.

Jeg kan huske at det var mange familier samlet. Vi evakuerte ofte til familie i Rælingen. Min mor brukte sykkel og to barn bak. Hun ble stoppet ved Rælingsbrua av tyske soldater - alltid. Det var skummelt for ei lita jente.

Anonym 1 (f. 1918):

Da flyalarmen gikk, trodde vi det var øvelse så vi ville ikke stå opp til å begynne med, men vi skjønte straks at det var alvor da det begynte å smelle rundt oss.

Anonym 2 (f. 1923):

Mor vekket oss og sa det var krig. Det var ikke kjeller i vårt hus. Vi lå på gulvet og så de store flyene kom og bombet Kjeller. Min bror på 15 år hadde gått på jobb og vi var redde for ham. Familien, sju personer, fikk tak i en drosje og dro til familie i Nittedal.

Anonym 3 (f. 1925):

Vi var ikke helt oppdatert på at det var virkelig krig. Men så bombet de Kjeller -og vi sto på trappen og så på. Vi evakuerte til Fet dagen etter.

Anonym 4 (f. 1928):

Jeg bodde i Ålesund og ble skremt av flyalarm samt bombing av Vigra flyplass. Jeg ble evakuert samme dag sammen med mor og søster og var tre måneder på en gård i Ytterdal hvor jeg også gikk på skole. Vi flyttet til Lillestrøm høsten 1940. Far bodde allerede her og fortalte ofte om bombingen av Kjeller flyplass.