Kjeldearkiv:Veier til Norge - Ali Akhtar

Veier til Norge - Ali Akhtar
Kjeldeinformasjon
Navn:	Ali Akhtar
Tidsrom:	2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Hilde Gunn Slottemo. Utarbeidet av Ali Akhtar og Ida Tolgensbakk Vedeld.
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Jeg kommer fra Pakistan og er født i Punjab provinsen. Jeg var en 20 år gammel student som hørte til en middelklassefamilie. Jeg vurderte å reise til utlandet for videre studier eller jobb.

I 1971 kom jeg til Norge sammen med noen andre venner med en bil. Det tok oss tre–fire uker. Det var midt på vinteren. Alt var dekket med snø. Vi hadde aldri opplevd snø før og syntes det var kaldt.

Arbeidslivet

Jeg kom til Oslo - midt på vinteren i en by dekket av snø. Fikk innkvartering i en gammel skolebygning i Kirkeveien i Oslo der vi sov på madrasser. Her bodde mange pakistanere som hadde kommet tidligere og noen av dem hadde fått jobb. Nordmenn var veldig positive og hjelpsomme på den tiden. De pekte og viste veien til offentlige kontorer og hjalp oss med klær og vaksiner. Også var de så nysgjerrige.

Hver morgen gikk vi i flokk fra fabrikk til fabrikk og sa det norske ordet vi hadde pugget på: "jobb". En uke senere stod jeg der, Akhtar Ali eller Ali Akhtar, som jeg ble hetende, fordi sjefen mente at Ali hørtes mer ut som fornavn. Jeg fikk jobb i firmaet Robertson Nordics på Alnabru. Jeg bodde i denne perioden på en hospits på Majorstua. Det hadde seg slik at med en times lønn på 12kr, var det vanskelig å betale for to månedskort. Bussen hadde ikke overgang fra Sentrum til Majorstua, så denne strekningen reiste vi til fots. Jeg jobbet på Alnabru til firmaet ble lagt ned i 1973. Deretter bar det litt nordover, nærmere bestemt til Strømmen Stål. Jeg hadde fullført sveiser og dreiekurs av 6 måneders varighet før jeg begynte i Strømmen Stål. Der var jeg ansatt fra 1973-1977. Jobben bestod av sveising og sliping. Det var veldig godt arbeidsmiljø og det var stort sett eldre folk fra landsbygda som jobbet der. Veldig trivelige folk.

Jeg visste ikke noe om fagforeningen. Men det lærte jeg gjennom denne jobben. Akkurat på denne tida var det et arbeidskonflikt på en sopp-fabrikk på Hvam. Der mange ble oppsagt på dagen. Denne konflikten var landskjent. Vi fikk vite fagforeningsfordeler og begynte å melde oss inn i fagforeninger. Kontingenten var et problem men ok.

Jeg var personlig aktiv i foreningen på Strømmen stål som hadde mange hundre medlemmer. Mange saker og krav ble tatt opp med arbeidsgiver og dette var nytt for meg.

Strømmen stål ble nedlagt i 1977 og da fikk jeg ny jobb i postverket i Oslo. Jeg fikk vite at postverket trenger sjåfør. Jeg søkte og fikk den med en gang. I to år var jeg sjåfør på terminalen. Men etter det så begynte jeg på postskolen trinn en. Og når jeg var ferdig i 1980, søkte jeg jobb som postkasserer på Strømmen postkontor og der har jeg vært siden. Vi var kun 4 ansatte til å begynne med.

Det pussige er at Strømmen postkontor i dag har akkurat samme arbeidslokaler som jeg hadde da jeg jobbet på presseriet i gamle Strømmen Stål.

Familie

I 1978 reiste jeg til Pakistan og giftet meg. Noen måneder senere hentet jeg kona på flyplassen. Hun var ganske heldig fordi hun kom til en fin, egen leilighet, selv om den var liten. Vi byttet fort til to-roms leilighet på samme sted.

Gjennom Strømmen Stål kjøpte jeg et et-romsleilighet i et borettslag i Holmsensveien på Strømmen og det var i nærheten av jobben min. Bedriften hjalp meg bare med borettslagsmedlemskap. Jeg betalte selv innskuddet på kr. 25.000.

Noen år senere flyttet vi til Holt-Vestvollen. Holt-Vestvollen er et område i Skedsmo som tidligere bestod av bondegårder. Det var ingen hus der, kun et byggefelt. Det var en stor fremgang for Skedsmo da bygging av nye boligfelter fant sted. Alle boligene var ikke ferdige da jeg flyttet inn som en av de første. Etter hvert flyttet flere og flere til dette barnevennlige området. Det var en veldig fin rekkehus leilighet. Stor stue og en liten hage husker jeg. Jeg følte meg litt bonde igjen slik som i hjemlandet, da jeg dyrket litt peppermynte på den lille hageflekken.

Vi fikk fire barn. Jeg var alene familieforsørger. Etter hvert gikk kona også ut i arbeidslivet. Hun fikk jobb som morsmålslærer på Skjetten og Sagdalen skole. Hun jobbet fire år som morsmålslærer. Så søkte hun jobb i Skolefritidsordningen på Sten-Tærud skole.

Organisasjonsliv

Jeg grunnla Pakistansk kulturforening i 1984 og ledet denne foreningen i mange år. Vi jobbet med integrering. Viktigste var å øke kunnskap om lokalsamfunnet, lovverket, rettigheter og plikter.

Vi har 4 møter i året. Vi har valg hvert annet år, hvor vi velger nytt styre. Vi startet med 30 medlemmer, nå er vi godt over 400.

Det var en utfordring å bryte kvinneisolasjonen. Kvinnene våre ble sittende hjemme de første årene. Det var på tide å få dem ut i felleskapet. Vi hadde mange felles aktiviteter, så vel kulturelle som religiøse. Det første steg var å få dem med på norskundervisning. Det fikk vi organisert i samarbeid med kommunen og AOF. Man hadde da rett til bare 150 timer språkopplæring. Vi starter sykurs for kvinner i Skedsmo, slik at de kunne samles og bli bedre kjent. Vi søkte om gravplass for muslimer i kirkegården og det ble ordnet. Behovet for en samlingsplass/moské i Skedsmo kommune meldte seg, dette jobbes det fremdeles med.

Det blir arrangert turer en gang i året med alle familiene, og da har vi blant annet reist til Kongsberg, Lillehammer og Sverige. Den pakistanske nasjonaldagen blir feiret på Skedsmo samfunnshus, hvor store og små kan bidra med taler og underholdning. Det er viktig for ungdommen å få innblikk i Pakistans historie og kultur. Det er vårt ansvar å formidle det videre til våre barn.

Vi jobber fremdeles med å få moské-lokaler i Skedsmo. I dag har vi bønnemøter på forskjellige steder og det fungerer veldig dårlig. De fleste reiser til Oslo for å be og det er mye bry med det, ikke minst reisen. Derfor trenger vi en samlingssted her. Ikke bare moské, men en plass til å ha møter sammen også.

En annen ting jeg gjerne vil nevne er Mental helse. Vi startet den aller første innvandrerlag i Norge som hadde mål å bygge opp lokalnettverk. Vi fant ut at én av de tre innvandrere hadde mentale problemer - derfor synes jeg det var viktig å jobbe med det. Når man er innvandrer så er det veldig vanskelig å takle problemer i hverdagen. Viktig å kjenne folk man kan snakke med. På denne måten ble vi ressurs for hverandre og dette var et forsøk. Vi hadde masse informasjonsmøter for å forklare om samfunns verdier, normer og måten å fungere. I tillegg var det viktig å ta kontakt med nordmenn...

Politikk

Tor Erik Gulbrandsen fra Strømmen var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Han var også kunden min på Strømmen postkontor. Han fortalte litt om Arbeiderpartiet og fikk meg med inn i politikken i 1984. For jeg hadde litt politikk i blodet fra hjemlandet også.

I Skedsmo kommune var pakistanere den aller største innvandrergruppen. Kommunen hadde veldig lite kontakt med denne gruppen og andre små grupper. Vi ønsket også kontakt men visste ikke hvordan vi skulle gå frem. Akershus Arbeiderparti etablerte et fylkesinnvandrerutvalg med Aslam Ahsan fra Lørenskog som leder. I dette utvalget var AP-ordførere og innvandrere fra fylke representert. Jeg ble med i dette utvalget. Ved neste kommunevalg foreslo utvalget overfor kommunepartiene, innvandrere på kommunevalglistene. Jeg ble en av dem som Skedsmo Arbeiderparti satt på valglisten 1988, og havnet på varaplass. Jeg ble valgt som medlem i kulturstyret for denne perioden.

Valget i 1992 ble jeg satt på kumulert plass. Tredje gangen, ble jeg satt helt nede på 33. plass, men likevel fikk jeg så mange kumuleringer at jeg kom inn i kommunestyret som fast representant. Fjerde gang ble jeg kumulert av ca.400 velgere, og dette førte til at jeg igjen fikk fast plass. Etter forbud med stryking så beholdt jeg min faste plass i neste to perioder - helt frem til 2011.

I de 24 årene i kommunestyre har jeg vært medlem av hovedutvalget for kultur, miljø, landbruk og undervisning.

Det er veldig tøft å være politiker, men jeg har sett på dette som en utfordring. Jeg er en av de eldste politikere i Skedsmo. Mange har kommet og gått, mens jeg har blitt værende.

Mitt politisk virke medvirket til styrket kontakt mellom innvandrere og lokalbefolkningen. Jeg ble jo en stemme i kommunestyre som talte innvandrernes sak. Jeg kom med tanker og ideer om integreringstiltak i Arbeiderpartiet og fikk positiv respons. Jeg har tatt opp veldig mange små saker i politiske fora og med kommuneadministrasjonen.

Den første perioden opplevde jeg at det var kamp om kumulerte plasser. Alle vil ha, men noen få fikk den. Jeg ble heldigvis en av dem. Jeg er den første innvandrer i Skedsmo kommunestyre som har blitt valgt i alle valg fra 1988.

Som en nordmann

Det er annerledes å bo her i Norge nå enn før. I gamle dager så var innvandrere noe nytt for nordmenn. Vi ble tatt godt i mot og mangel på arbeidskraft førte til at vi fikk jobb på dagen. Norge var jo i full gang med utvikling, og da kom vi godt med. På den tiden tok vi oss tid til å prate sammen og bli kjent med hverandre. Det var spennende for nordmenn å høre om disse unge mennene som reiste helt fra andre siden av jordkloden på jakt etter det gode liv. Vi hadde mange likhetstrekk med nordmenn som emigrerte til USA på slutten av 1800-tallet.

Det var koselig å gå på besøk og få besøk av norske venner. Det knyttet oss tettere sammen. Vi delte matoppskrifter oss imellom. Vi snakket om løst og fast mens ungene lekte i hagen.

Ting har forandret seg. Det er mye fremmedfrykt, fordommer og redsel ute blant folk. Det er noen få som ødelegger for resten. Men slik er det vel i alle samfunn. Innvandrere flest er hyggelige mennesker med litt annerledes kultur og skikker enn det nordmenn er vant med. Vi er glad i Norge og tjener landet slik enhver etnisk nordmenn gjør.

Jeg er både pakistansk og norsk. Jeg føler at jeg har fått og beholdt det beste fra to kulturer og forsøkt å lære det videre til mine egne barn.

Min generasjon hadde mye ansvar. Vi tok oss økonomisk av familien i hjemlandet. Var det noen i landsbygda som trengte penger, hjalp vi til så godt vi kunne. Det var snakk om en lønning, men vi forsøkte å fordele den på så mange som mulig.

Når jeg nå ser på mine barn har mye forandret seg. De har ikke den ansvarsfølelsen ovenfor familien i hjemlandet som jeg hadde. De ønsker å finne sine ektefeller her i Norge. De har ønske om å flytte for seg selv og ikke bo i generasjonsbolig. Dette er annerledes fra min oppvekst, da vi tenkte på alle andre, tenker dagens ungdom for det meste på seg selv. Men jeg aksepterer dette og vil dem godt. Jeg og min kone har vist dem det beste av både norsk og pakistansk kultur. Vi mener det er sunt å ha utgangspunkt i to ulike kulturer for utforming av barnets identitet. Barna mine snakker flytende norsk og urdu, har tatt seg god utdanning og fått jobb. Dem snakker urdu med meg og kona mi, men seg i mellom snakkes det kun norsk.

Tanken bak reisen til Norge for nesten 40 år siden var jo å tjene litt penger og deretter reise tilbake. Den tanken ble borte etter hvert som barna vokste opp. De kan ikke tenke seg å flytte fra det landet de er født og oppvokst i. Og jeg og kona mi vil jo helst bo i nærheten av våre barn og barnebarn...