Koppangsøyene

Koppangsøyene i Stor-Elvdal kommune er et unikt elveslettelandskap også i skandinavisk sammenheng. Området er i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap vurdert som et særlig verdifullt landskap i nasjonal målestokk.

Hele området faller inn under betegnelsen LNF-område (Landbruk- natur og friluft), og Vannbruksplan for Glomma har et eget avsnitt med retningslinjer for skjøtsel og bruk av det. Målsettingen er at det visuelle inntrykket av området skal bevares med et aktivt kulturlandskap som grunnleggende element.

Det er en målsetning å kunne opprettholde produksjonsgrunnlaget for landbruk. For å unngå skader på fredete kulturminner, bør det pløyes grunt, og helst skal de viktigste arealene brukes til eng.

Friluftslivet bør utvikles i form av enkel tilrettelegging, slik at jordbruks- natur- og kulturverninteressene ikke blir skadelidende, men utgjør en del av opplevelsen. Koppangsøy-området er ideelt både til jakt, fiske, padling, turgåing og sykling.

Vegetasjonen i elveskråningene er naturens egen elveforbygning, den demper vannets hastighet under flom og binder jorda. Kantvegetasjonen er også viktig for dyrelivet. Vedhogst og kantrydding bør derfor foretas med stor forsiktighet.

Jordbruk

Koppangsøyene er fremdeles et viktig jordbruksområde, og flere tusen mål lettdrevet jord gir gode avlinger. Dokumenter fra omkring 1530 viser at storelvdølene slapp med mindre skatt enn andre fordi flom og frost ødela avlingen. Selv om det fremdeles var slik at jakt og fiske betydde mye, var det vanskelig å livberge seg når avlingen slo feil. De klimatiske forholdene i denne perioden var ekstra vanskelige, med lange, kalde vintre og korte somre. Dyrking av korn var usikkert, og avlingene slo ofte feil.

Etter at gardene ble flyttet unna elva, ble det bygd slåttebuer ute på Koppangsøyene. Her sov og hvilte slåttefolket, det ble for langt å reise hjem hver dag. Høyet ble lagret i høyløer til vinteren kom, og hentinga foregikk over isen.

På 1900-tallet ble det gjort store framskritt innen jordbruket. Det ble opprettet landbruksskoler, elevene ble gjerne foregangsmenn innen i hjembygdene. Bedre jordbruksmetoder ble kjent og maskiner kom i bruk.

Tidligere var det forproduksjon som dominerte, men i løpet av 1960-tallet skjedde en stor omlegging som gjorde at det nå stort sett er kornproduksjon på Koppangsøyene. Det kan være en utfordring å få redskap og maskiner velberget fram og tilbake til disse jordene, da en er avhengig av å kjøre over elva. Men våre dagers maskinpark i jordbruket er ikke tilpasset jordbruket på Koppangsøyene, der en hele tida må ta hensyn til vannstanden for å komme seg ut på øyene. Flere av øyene er ikke lenger i drift, da det er blitt for tungvint.