Leksikon:Æreløshet

Æreløshet, å være fradømt æren, straff for løgn og ærekrenking. I tingbøkene omtales æreløshet gjerne som «å lide på sin ære», «å miste sin ære» osv. Æreløshet ble innført i Norge på 1600-tallet etter innflytelse fra dansk rett. Hovedstraffen for slike handlinger var en bot på 3 mark. Av den grunn ble den æreløse ofte kalt for tremarksmann eller mindremann. Regelen var at denne boten medførte æreløshet. Men også andre straffer som kakstrykning o.l. kunne medføre æreløshet.

En æreløs kunne etter C.5. no. lov ikke være vitne, formynder, fadder, få borgerskap i en by, tas opp i et håndverkslaug eller selv møte i retten når han var saksøker. Kongen kunne oppheve æreløshet. (C.5. no. lov 1-22-15).

Æreløshet ble avskaffet ved lov av 17. mai 1848 og lov av 23. mars 1866. Når folk holdt bøddelen for å være æreløs, var dette ikke et juridisk, men et sosialt fenomen. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.