Leksikon:Eligerte menn

Eligerte menn, det vil si valgte eller utvalgte menn, «tolvmenn», «sekstenmenn», «byens deputerte menn» og liknende kalles faste borgerrepresentasjoner i de norske byene fra 2. halvdel av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. Fenomenet har sammenheng med overgangen fra kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre etter innføringen av enevelde. Gjennom de eligerte menn ble det således bevart et element av borgerlig representativitet i bystyret også etter 1660.

Overgangen til kommunalt embetsstyre hadde egentlig pågått siden begynnelsen av 1600-tallet. Byrådets stadig mer magistrataktige preg alt før 1660 hadde blant annet ført til at borgerlige ad hoc-utvalg som for eksempel taksérborgerne (s.d.) i økende grad var blitt instrumenter for politisk medinnflytelse i bystyret. Flere steder kan således taksérborgere betraktes som forløpere for eliegerte menn, for eksempel i Bergen hvor byens 16 taksérborgere ble etterfulgt av 16 eligerte menn i 1670-årene.

Som navnet antyder kunne antallet eligerte menn variere. Også med henhold til utvalgenes kommunale oppgaver og myndighet kunne variasjonen være stor, både fra sted til sted og over tid. Tendensen utover 1700-tallet gikk likevel i retning av å styrke de eligerte menns plass i byens styre i forhold til «embetskommunen». Paradoksalt nok ble borgerutvalgenes representativitet svekket i takt med at deres styringskompetanse økte. De utviklet seg til en representasjon av og for det øvre sjikt av borgerskapet. Åpen konflikt mellom de eligerte menn og menig borgerskap forekom. Også mellom magistraten og de eligerte menn kunne det være strid, men i mangt sto likevel disse institusjonene sammen. Svekkelsen i borgerutvalgenes representativitet gjenspeiles i rekrutteringsmåten; det menige borgerskap mistet all innflytelse over besettelse av ledige plasser blant de eligerte menn, som for øvrig var ulønnede verv. Fra 1720-årene var de eligerte menn nærmest å betrakte som selvrekrutterende korporasjoner hvor de enkelte representantene innehadde sin stilling på livstid.

I 1780/1790-årene ble utvalgene omorganisert. Medlemstallet ble sterkt beskåret, først til 4, senere igjen økt til 8 mann, og det ble innført en mer «demokratisk» valgordning. Etter 1800 ble eligerte menn ofte kalt formannsskap.

Eligerte menns oppgaver i bystyret var som oftest fastlagt gjennom sedvane i den enkelte by. De fikk særlig stor innflytelse over byens finansadministrasjon, reviderte kemnerens regnskap og satte enkelte steder opp budsjettet. Sammen med magistraten førte de eligerte menn tilsyn med byens vakt- og brannvesen. I flere byer inngikk utvalgene organisert samarbeid med borgervæpningen. Stadshauptmannen var gjerne formann for de eligerte menn og ble også utpekt av dem. Ellers deltok borgerrepresentantene sammen med magistraten i de fleste administrative gjøremål, og liksom magistraten var de underlagt stiftamtmannen. Men veien til København var åpen for klager. De eligerte menn, stundom sammen med magistraten, forela ofte et alminnelig borgermøte viktigere avgjørelser til samtykke. Slike borgermøter ble gjerne sammenkalt årlig til utnevnelse av taksérborgere eller andre kommunale tillitsmenn, opplesing av kongebrev med mer. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.