Leksikon:Supplikk
Supplikk, også supplikasjon, d.e. bønneskrift eller klageskrift stilet til kongen. Vi har bevart allmue-supplikker både fra senmiddelalderen og fra foreningstiden, men særlig stor er forekomsten av supplikk fra 1600- og 1700-tallet. I de fleste tilfellene har det dreid seg om klager over lokale øvrighetspersoner, skatter og andre pålegg. Supplikk var gjennom hele perioden et viktig insrumemt for menigmann, både individuelt og kollektivt, til å påvirke styresmaktene. Selv om den økende mengden av supplikker ut over 1600-tallet førte til forsøk fra øvrighetens side på å begrense eller kontrollere adgangen til å supplikere til kongen (C.5. no. lov 1–24–1, 2), var myndighetene i København alltid interessert i å holde denne kanalen åpen for de norske undersåttene, ikke minst fordi norske bønder og danske sentralstyresmakter hadde en felles interesse i å kontrollere det norske embetsverket. Dessuten bidro supplikkinstitusjonen til å styrke båndene mellom København og Norge. Etter opprettelsen av sorenskriverstillingen i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens supplikker i pennen.
Allerede ved forordning av 1592 fikk sorenskriverne et slags monopol på å skrive supplikk. Bestemmelsen synes ikke å være blitt overholdt fullt ut. Dessuten brakte plikten til å skrive supplikk sorenskriverne stundom i forlegenhet, da supplikk ofte var rettet mot deres embetsbrødre og overordnede. Problemet ble løst ved kongelig forordn. av 9. juli 1646 som påla lensherren å beskikke en mann til å skrive supplikk dersom sorenskriveren vegret seg. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet i C. 5. no. lov (1–24–5, 6), som fastslår sorenskriverens plikt til å skrive supplikk. Men dersom han kunne regnes for inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen. Ved kongelig forordning av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive supplikk når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.
Det er også blitt oppnevnt egne supplikasjonsskrivere, stundom kalt supplikasjons- og stevningsskriver. Disse opptrer nokså sporadisk, og embetet synes å ha vært et rent byfenomen. (Det kan også dreie seg om en tidlig betegnelse på off. autoriserte sakførere, jf. prokurator.) I alle fall fikk embetet ikke lang varighet. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |