Pater est-prinsippet

Pater est-prinsippet er en rettsformodning som innebærer at en fødende kvinnes ektemann antas å være far til barn født i ekteskapet, såfremt det ikke foreligger sikre opplysninger om at det er en annen som er faren. Navnet på prinsippet er egentlig en kortversjon av «pater est quem nuptiae demonstrant», som er latin for «den er far som ekteskapet viser».

I norsk lov er dette prinsippet lagt til grunn i barnelova §3, der det står «Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.».[1] Bakgrunnen for dette er et behov for å sikre barnets juridiske rettigheter. Regelen er langt eldre enn denne loven, og har gjennom tida vist seg å være hensiktsmessig. I de fleste tilfeller stemmer antagelsen med de biologiske forhold. Regelen har bidratt til å forenkle manges liv, fordi det i tilfeller hvor det er mistanke om at det ikke er ektemannen som er faren – og slike rykter oppstår jevnlig, med eller uten god grunn – ikke har vært nødvendig for ektemannen å adoptere barnet. Det har også betydd at rettsvesenet har stått på ekteparets side dersom de blir utsatt for ondsinnede rykter.

I dagens samfunn er situasjonen mer komplisert, ettersom en stadig økende andel av barna blir født utafor ekteskap. Det har også vært nødvendig å ta inn i barnelova § 3 en formulering om medmor i de tilfeller hvor samkjønna par har fått barn gjennom kunstig befruktning. Også i det tilfellet er det ekteskap med mora som er avgjørende. Den latinske formen for dette ville vært commater est, et begrep som ikke brukes i praksis.

Det er også gitt to nærmere presiseringer i barnelova. Dersom far eller medmor var død ved fødselen, men var i live ved unnfangelsen, gjelder regelen. På den annen side, dersom paret var separert ved fødselen gjelder den ikke. Her kunne man valgt å si at den ikke gjelder dersom de var separert ved antatt unnfangelsestidspunkt, men realiteten er at ekteskap gjerne bryter sammen en tid før det tas ut skilsmisse, og man kan derfor ikke anta med like stor sikkerhet at det er ektefellen som er far eller medmor.

Formodningen overstyres dersom det foreligger sikre opplysninger om at det er en annen som er far eller medmor. Tidligere var dette stort sett basert på troverdige erklæringer fra mor, ektemann og/eller biologisk far. Man begynte så å teste blodtype; dette kan utelukke en person som far, men det kan ikke bevise at personen er faren. I dag er det i farskapssaker normalt DNA som brukes. I en konflikt rundt hvem som er medmor må man fortsatt forholde seg til erklæringer fra partene, ettersom det der normalt ikke er felles DNA mellom medmor og barn.

I slektsforskning

I slektsforskning brukes dette prinsippet som hovedregel når man sporer opp aner. I dag har vi muligheter for å bruke DNA i slektsforskning, og dette fører i en del tilfeller til at man avslører at det må ha vært en annen som var biologisk far. Det oppstår dermed et skille mellom den tradisjonelle slektsforskninga, basert på juridiske prinsipper, og en ny metode basert på biologiske fakta.

Referanser

Litteratur