Særkommune

Særkommune er den generelle betegnelsen på lokale enheter som innenfor et distrikt har ansvaret for å løse spesielle oppgaver. Gjennom formannskapslovene av 1837 ble hele lokalforvaltningen i Norge delt i to grupper av kommuner, alminnelige kommuner og særkommuner. Alminnelige kommuner var «formannskapsdistrikt i kjøpstedene» (senere kalt bykommuner) og «formannskapsdistrikt på landet» (senere kalt herredskommuner), dessuten sognekommuner og amtskommuner (etter 1919: fylkeskommuner). Til Særkommunene hørte for eksempel fattigkommune, skolekommune, brannkommune, bygningskommune og havnekommune. Ofte er også sognekommunene blitt omtalt som særkommuner, selv om de strengt tatt hører med blant de alminnelige kommunene. Virksomheten til de forskjellige særkommunene reguleres gjennom særlovgivning. Fattig- og skolekommunene ble avviklet sammen med sognekommunene i 1951. Brannkommunene og bygningskommunene opphørte i løpet av 1970-årene.

Litteratur

• Eng, Arnljot og Einar Tofte: Kommunalkunnskap, Oslo 1979.
• Mykland, Liv og Kjell Olav Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, Universitetsforlaget 1987.