Samtale:Vekkelsespredikant
Anekdote
På 1920-tallet var det mange såkalte emissærer som reiste rundt på bygdene. Så også i Nord-Trøndelag. En gang møtte min far opp på et slikt vekkelsesmøte - det var utendørs, noe som ikke var uvanlig. Mye folk var møtt fram og predikanten ble ettervert så glødd av egen fortreffelighet at han kom til å forsnakke seg:
Ta tu dåkk hjarte å gnu det! - - - Nei, nei, det må dåkk itj gjær, ferr da kaijnn di døy!! | ||
Historien forteller ikke mer ....
Eg tillet meg å flytte denne anekdoten (Gunnar E. Kristiansen) frå artikkelen til denne samtalesida, men er usikker på den høyrer heime her også. Hans P. Hosar 14. feb 2011 kl. 19:32 (CET)
- ... På den andre sida er jo artikkelen nokså uferdig. Den kastar ikkje så mykje lys over fenomenet vekkelsespredikant, iallfall ikkje om vi skal sjå det i (lokal)historisk samanheng. Som rein ordbokdefinisjon er det heller ikkje så brukbart. For meg synest definisjonen å vere forma på dei vaktes eigne premissar, nesten litt forkynnande i seg sjølv. Det verkar iallfall nokså vilkårleg å bruke nettopp den eine predikanten frå Normisjon som døme.Hans P. Hosar 14. feb 2011 kl. 20:09 (CET)