Straffeloven av 2005
Straffeloven av 2005 ble vedtatt av Stortinget 20. mai 2005. Med unntak av noen enkeltbestemmelser trådte den ikke i kraft før 1. oktober 2015, da den erstatta straffeloven av 1902.
Loven består av tre deler:
- Første del: Alminnelige bestemmelser om virkeområde, straffarter, betingelser for straffbarhet med mer.
- Andre del: Straffbare handlinger.
- Tredje del: Sluttbestemmelser og ikraftsettingsbestemmelser.
Bestemmelsene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser ble satt i kraft kort tid etter at loven ble vedtatt, men resten av loven måtte vente. Hovedgrunnen til dette var at politiets og påtalemyndighetens datasystemer ikke kunne håndtere de nye bestemmelsene. Det skulle få mer enn ti år før man kunne sette loven i kraft. Den ble satt i kraft gjennom en egen ikrafttredelseslov.
Blant viktige endringer fra straffeloven av 1902 kan nevnes_at skillet mellom fornbrytelser og forseelser ble fjerna. I stedet markeres skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige handlinger gjennom straffenivået. Det ble innført en generell regel om at medvirkning er straffbart; i loven av 1902 gjaldt dette bare dersom det var bestemt for det enkelte lovbrudd. Videre ble skyldformene forsett og uaktsomhet tydeligere definert, og det kom en endring ved uaktsomme følger til en forsettlig handling: tidligere var kravet til skyld at man kunne ha forstått følgen, mens det i loven av 2005 er at man burde ha forstått følgen. Som et eksempel på dette er ran med dødsfølge; man bør forstå at dersom man tar med et ladd våpen inn i en ranssituasjon kan det få fatale konsekvenser. Slike uaktsomme følger kan føre til straffskjerpelse. Det ble også gjennomført en lovfesting av straffutmålingsmomenter, for å gi et mer forutsigbart resultat og økt likhet mellom de forskjellige domstolene.
Det ble også gjennomført enkelte språklige endringer. En av de mest kjente er at begrepet legemsbeskadigelse ble erstatta av kroppsskade. Formålet med dette er å gjøre det tydelig hva loven mener gjennom å bruke et enkelt språk framfor å bruke eldre betegnelser som ofte er en arv fra dansk lovgivning.