Sundnes brenneri

Sundnes brenneri, i dag HOFF SA avd Sundnes Brenneri, er en industribedrift på Sakshaug i Inderøy kommune. Brennerivirksomheten starta opp i 1844, og har i flere omganger utvidet og omstilt produksjonen. I dag produserer fabrikken potetmel og potetchips. Produksjonen av sprit ble avviklet i 2018, etter 174 års drift.

Dagens fabrikkområde

Oppstart 1844-1847

I 1844 blir Sundnes bruk kjøpt av Andreas Mattson, som tidligere hadde drevet brennerivirksomhet og kopperslagervirksomhet i Trondheim. Han starter brennerivirksomheten på Sundnes. I oppstarten er brenneriet nokså lite, med et halvpistorisk apparat med rom til 114 potter. Bruket ble utvidet stadig i perioden, i takt med endrede lovkrav. Allerede to år etter er apparatet økt til 2100 potter og med helpistorisk drift. I 1847 selger Mattson til Hermann Løchen, og han overtar brenneriet og gardsbruket.

Løchen-tida 1847-1875

Herman Løchen hadde tidligere vært bestyrer på Vinje brenneri i Mosvik før han tok over Sundnes, og hadde lang erfaring i brennerivirksomhet. I tillegg utvida han gårdsbruket på Sundnes med flere virksomheter, som blant annet oppdrett av okser, ølbryggeri, klekkeri for ferskvannsfisk, meieri, dampskipsekspedisjon og landhandel. Flere nye bygg blir oppført, blant annet spritlager og destillasjonsrom. I alt er perioden en gullalder for brenneriet. Dessverre går Løchen konkurs i 1874, da en last med okser på vei til England ikke betaler seg på grunn av et prisfall. Etter dette kjøper M. H Lundgrens enke brenneriet i 1877.

Eierskifter og endring 1875-1900

Lundgrens enke fortsatte salget av Sundnes-akkevitten. Gårdsbruket og brenneriet drives sammen som under tidligere eiere. Det gjøres endringer på spritapparatet i 1880, men drifta av disse er ikke tilfredsstillende og det blir satt i gang ny bygging like etter. I 1882-83 bygges det nytt spritapparat, og produksjonen er i første driftsår på 340 tusen liter 50%. Vel å merke seg er at fra 1886 blir utrekninga av sprit gjort i liter 100%. I 1894 selges hele Sundnes til Ole Omundsen. Det var et ønske fra flere aktører om å dele brenneriet fra gårdsdrifta. M. H. Lundgrens enke begynner å leie brenneriet fra Omundsen. 1890-tallet preges av hyppige eierskifter. I 1897 Selges Sundnes til O. Rise, og Lundgrens fortsetter leiekontrakten. I oktober året etter skilles gårdsbruket ut fra brenneriet, og Lundgrens kjøper brenneriet. Ikke lenge etter, i juni 1899, selger Lundgren brenneriet til Karset, men beholder retten til merkevaren Sundæs Akevit. Imidlertid tar overtar selskapet Jørgen B. Lysholm over kontrakten til Karset. Lysholm hadde alt kjøpt gårdsbruket i mai 1899, og drev disse samla fram til 1912. Like før jul i 1899 utvikler det seg brann i brenneriet. Apparatet ble skadet, og apparatet fra Lysholm i Trondheim, som nettopp hadde avslutta brenninga ble flyttet til Sundnes. Etter flere moderniseringer blir brenneriet det mest moderne i landet ved gjenåpninga i 1900.

Motgang, forbud og videreutvikling 1900-1945

Med at Lysholm avslutter produksjon av sprit, og kun driver med destillasjonen til ferdig produkt, flytter de kvoten på spritproduksjon til Sundnes. Den samla kvoten var nå på 409 tonn i året, og produksjonen var på om lag 340 tonn i året i perioden med litt synkende produksjon fra 1905. Utover starten av 1900-tallet tredobles importen av brennevin til Norge, noe som går hardt utover produksjon her til lands. I tillegg innfører stortinget nye avgifter for brennevinsproduksjon, og det blir vanskelige tider for brenneriet. I 1909 er konkurransen fra importbrennevinet blitt så ille, at drifta innstilles i to år. Produksjonen kommer først i gang utpå høsten i 1912. Økonomien i drifta av brenneriet sammen med gårdsbruket, er ikke ønskelig, og de selger unda brenneriet til A/S Sundnæs Brænderi i 1912.

Nå var bruket og brenneriet skilt for godt. I november tar lokale bønder fra Inderøy og omegn tar over brenneriet. Brenneridrifta var svært viktig for bøndene i området, og hadde i over 60 år vært en viktig mulighet til å omsette jordbruksproduktene sine. I 1913 settes det opp kornmølle ved brenneriet. Dette var praktisk for bøndene som slapp i å kjøre til Steinkjer med kornet. Timingen ved oppsettinga av brenneriet kunne ikke vært bedre, for i 1914 bryter første verdenskrig ut, og forsyningsmyndighetene begynner å regulere potetomsetningen. Mye av poteten til brenneriet ble sortert ut til settepotet og matpotet. Lageret av korn og mais ble brukt til brenning, når staten ikke trengte råvarene. Likevel var krigsårene tunge, og det ble ikke brent sprit i høstsesongen 1917/18, men det ble prøvedrift i 1918. Staten opprettet og et lager for potet på Sundnes i 1918, som senere ble kjøpt av brenneriet. I 1919 begynte man med brenninga for fullt igjen, og det ble laget sprit på potet, korn, mais, og et parti fiken, som man hadde anskaffet under krigen.

I 1920 prøver man å anskaffe et finspritapparat, for framstilling av ferdig drikkevare, som hadde opphørt på Sundnes i 1899. Brenneriet forhandler om å kjøpe det gamle apparatet til Jørgen B. Lysholm i Trondheim, men forhadlingene faller sammen, og Brenneriet ender opp med å kjøpe et apparat fra Tyskland. Dessverre for brenneriet, bestemmer staten at det er kun Vinmonopolet som skal ha enerett på destillasjon av ferdig produkt. Sundnes går i et forlik med Vinmonopolet, og slutter å produsere finsprit mot en godtgjørelse på 135 tusen kroner. Likevel, sammen med de synkende prisene på råsprit og gode priser på matpotet, ble 1920-tallet en tung periode. For brenneriet var det avgjørende at aksjonærene holdt hjulene i gang i håp om bedre tider.

Heldigvis kom det bedre tider, og for driftsåret 1930-31 kunne man meddele at brenneriet hadde innfridd sine forpliktelser til bankene, og at banken ikke tok pant i aksjonærenes eiendeler, men i brenneriets. Likevel bærer drifta preg av at det rangler og går. Både på grunn av lavere spritpris, men og på grunn av at produksjonskvota ble senket kraftig under krigsårene 1914-1918. I løpet av hele 1930-tallet, var det produksjon på mellom 150 og 200 tusen liter 100 pst. Sprit. Med unntak av året 1933-34 da det ikke ble brent.

I 1932 kom det på tale å etablere en potetmelfabrikk på brenneriet. Dette var både med erfaringen med produksjon av fnokker under første verdenskrig, men og en metode for å kunne foredle de stadig større avlinger med potet. Fabrikken ble oprettet i 1935 og var et andelslag bestående av lokale bønder på Inderøy og brenneriet, og fra grossister i Trondheim, og bønder i områdene rundt Inderøy. I forbindelse med opprettelsen av potetmelfrabrikken, ble det også lagt ny vannledning til fabrikken fra Ferstad. I løpet av 1930-tallet blir det og drøftet å sette opp et kornmagasin på Sundnes, som både kunne brukes av mølla og av brenneriet. Bondelaget på Inderøy tar initiativ til dette i 1939. Vinteren 1940 kommer planer fra både brenneriet og statens kornforretning på plass. Det hele munner ut i at brenneriet skiller ut sin andel av mølla til et eget datterselskap, der Brenneriet får andeler i eierskapet av mølla. Det ble bestemt at det skulle være delt kontor med brenneriet på mølla. Byggearbeidene går fort fram, og allerede i april 1941 er mølla klar til å ta i mot korn.

Krigsårene er år uten særlige oppturer. Spriten kom heldigvis norske styrker til nytte, og avdelinger under kampene våren 1940 som var avskåret fra andre kanter fikk 13 000 liter sprit til medisinsk bruk levert fra brenneriet. Ellers var det lite aktivitet på brenneriet. Lokaler ble leid ut til Wehrmacht, til lagring av 450 tonn korn i kornsiloen, og 202 tonn rugmel i potetmelfabrikken. Den eneste sesongen med solide regnskapsresultater var sesongen 1943-1944, da det blr brent ett parti poteter som ble vannskadet under sjøtransport. I 1945 Trakk også mangeårig disponent for brenneriet, Ole Olsen seg, etter hele 46 års arbeid på brenneriet. Hans innsats for å utvikle og omstille bedriften var uvurderlig, og var avgjørende for de andre virksomhetene som startet opp på Sundnes i denne perioden.

Ettertidskrigstid og sammenslåinger 1945-1994

Etterkrigsårene er preget av at bedriften går rundt uten store investeringer eller omveltininger. Bedriften ruslet og gikk, jevnt over.

Den neste store omveltningen i kom i 1957. Stortinget hadde alt i 1949 satt en komite, som skulle se på omstrukturering i brennerinæringa her til lands. Antallet brennerier skulle gå ned fra 23 til 8, og Sundnes var det eneste utenfor Mjøstraktene som skulle få fortsette driften. Fra 1957 ble Vinmonopolets normalbehov på ca tre millioner liter 100% sprit fordelt ut som produksjonskvote til de gjenværende brenneriet. Sundnes brenneri fikk 13,75% av kvota, i liter var 412.500. Normalproduksjonen lå lenge noe over dette på omtrent 420 000 liter 100% sprit i året. I 1958 blir en del planlagte moderniseringer fullført, blant annet utvida vannledning og inntaksdeming, noe som kom godt med. Samme år var det tørke på Østlandet, som reduserte potetavlinga, og mengden potet satt av til brenning. Heldigvis var sesongen ekstraordinær i Trøndelag, og Brenneriet på sundnes kunne skaffe seg en ekstra kvote på potet. Dette munnet ut i et rekordår, med en produksjon på hele 686.652 liter 100% sprit.

selv om 50-årene rundet av med rekordår, fortsatte ikke sekstitallet med store oppturer. Det var problemer med tilgangen på råstoff, mangel på vann og med utstyr som begynte å bli oppbrukt. Årene 1961-62 var potetavlingene dårlige, og brenneriet slet med å fylle opp kvotene sine til Vinmonopolet. Kvota lot seg fylle med bruk av reserver, men det var tydelig at det måtte mer moderniseringer inn for å holde drifta tilfredsstillende. Sommeren 1962 blir det derfor moderniseringer på gjæringsanlegget, og endringer på fyringsanlegget slik at det kunne bruke billigere olje. 1963 ble et viktig år for brenneriet. Det gamle spritapparatet, som hadde vært i drift helt siden 1891, var nå helt nedslitt, og det ble satt inn et moderne apparat i rustfritt stål, som reduserte vedlikeholdsbehovet. Samme år blir også bedriftene Sundnæs Brænderi, Sundnes Mølle og kornsilo og Sundnes potetmelfabrikk fusjonert sammen til et nytt andelslag, A/L Sundnes brenneri, nå med nye vedtekter og ca 850 andelseiere fra hele Inntrøndelag.

Selv med nye moderniseringer, var det ikke alltid at været spilte på lag. Spesielt sesongen 1965-66 ble betraktet som den verste på 20 år, med streng kulde og vannmangel, som vanskeliggjorde drifta. For å få bukt med vannproblemene, ble det lagt ny hovedledning fram til Granavatnet i 1967, som endelig ga rent, og nok vann til alle tider. På slutten av 1960-tallet kommer det på tale at det skal bygges en fabrikk for produksjon av potetchips på Sundnes. Fabrikken står klar til innkjøring fra juni 1970. Etter sommeren samme år blir arbeidet med potetmottak- og lager, samt kondisjoneringsanlegg og sorteringsanlegg ferdig. Det blir og sett på hvordan man kunne bruke restene fra chipsproduksjonen inn i spritproduksjonen. Styrets ønske om kontinuerlig modernisering ga frukter. Etter moderniseringene er Sundnes et av de mest morderne anleggene i landet.

Moderniseringa fortsetter videre utover 1970-tallet. Dårlig råstoffkvalitet på grunn av dårlige vekstsesonger prega bedriften, spesielt i 1971. Det ble satt i gang mer moderniseringsarbeid, blant annet i potetmelfabrikken, og oppføring av nye lagerbygg til både chips- og potetmelfabrikken. Dessuten kom de det nye tekniske løsninger, som ga bedre kvalitet på spriten, og som gjorde at brenneriet lykkes med å fremstille god sprit på avfallet fra chips og potetmelfabrikken. Sundnes inngår en avtale om avsettning av chipsproduktene med A/S Maarud industri i 1974 som gjorde at de lettere fikk solgt produktene. Brenneriet fortsetter med utvidelser og diversifisering av drifta, med oppføring av pelleteringsanlegg i 1976 ved mølla, til produksjon av kraftfor, produksjonslinje for granulert potetmos i 1977, og ny silo med tørkeanlegg i 1979, som forenklet produksjonen, og fordoblet mottak, tørke og lagerkapasitet.

Fusjoneringen til TRØPRO og NOPO

I 1981 kom det samtaler om mer samarbeid med A/L Stjørdal potetmelfabikk, og i 1984 er fusjonen fullført under det nye navnet TRØPO – Trøndelag potetindustrier. I 1982 slås også Brennerienes forening og Potetmelfabrikkenes salgskontor seg sammen til NOPO – Norske potetindustrier, der Sundnes sto for 10 prosent av eierskapet. Også som et ledd i rasjonaliseringa, ble mølla skiftet ut helt og modernisert på Sundnes. I tillegg blir det bygd en produksjon av potetflakes på Sundnes, et halvfabrikata til bruk i potetkaker og potetflatbrød. Dette kom etter en avtale mellom TRØPO og NOPO. For å effektivere produksjonen av potetmel- og flakes, blir det bygget nytt skrelleverk og vaskeri i 1985. Produksjonslinja for flakes var klar til bruk  høsten 1985.

Med den økte produksjonen på Sundnes, kom også økt forrurensing. I 1987 fikk TRØPRO pålegg fra Statens forurensisngstilsyn, viste at bedriften slapp ut mer enn den gjeldene utslipptilatelsen. Fra høsten 1988 kom det skjerpede krav til utslipp. Dette gjorde at Sundnes måtte investere i et nytt renseanlegg, med omkostninger på 4,5 millioner kroner. Dette ga bedriften store årlige kostnader. Med de nye kravene til utslipp, bestemte styret at det ikke var råd å bygge to fullverdige renseanlegg på By og på Sundnes, og Produksjonen av potetmel på By ble flyttet til Sundnes. Et nytt og moderne produksjonsanlegg ble satt opp på åtte måneder. Anlegget sto klart og ble åpnet av Inderøys ordfører den 27. november 1991. Hele investeringssummen kom på 12 millioner kroner, inklusive renseanlegget. Det kom flere fusjoner, blant annet opprettes Trøndelag Kraftforindustri A/S i 1992. Dette var en sammenslutning mellom Stormøllen A/S og TRØPRO, som skulle stå for produksjonsvirksomheten på Mølla og kornsiloen.

I 1992 kommer NOPO sitt organisasjonsutvalg fram til at hele potetnæringen står sterkere om man fusjonerer seg sammen i en bedrift. Dette munnet ut i at TRØPRO slo seg sammen med de andre bedriftene i NOPO i januar 1994. Med unntak av Strand, Løiten og Hedmark Brenneri som valgte å beholde den gamle tilknyttningen. Det nye NOPO Norske Potetindustrier BA skulle senere utvikle seg til det som i dag heter HOFF SA.

Kilder og litteratur

• Alm, Jens M. Norske dram. Oslo: Brennerienes forening. 1979. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Hjulstad, Hans Aktieselskabet Sundnæs Brænderi 1844-1944 Steinkjer: Steinkjer trykkeri AS 1954
• Kvistad, Svein. Eynni idri -Inderøy Steinkjer: Inderøy museums- og historielag 1993
• Kvistad, Yngve. Sundnes Jubilerer. Sakshaug: Norske potetindustrier 1994
• Murvold, Eva Hilde. "Snart tappes de siste dele dråper: Etter 174 år med spritproduksjon på Sundnes er det snart slutt". Trønder-Avisa.1.06.2018.