UFO-saken i Mosjøen (1954)
UFO-saken i Mosjøen fant sted på høsten i 1954, da et bærplukkerfølge som kom ned fra Øyfjellet i Vefsn, meldte å ha sett og snakket med et utenomjordisk vesen som deretter forsvant i et flyvende fartøy. Det var søstrene Edith og Åsta som fremsatte påstanden. Den tredje i følget, søstrenes onkel, avviste å ha sett noe av det som ble beskrevet. Saken gikk sin seiersgang i norske medier og nådde også utlandet, og i Mosjøen forble saken i lang tid samtaletema.
Beskrivelse av hendelsen
Edith har gitt den følgende beskrivelsen av hendelsen:
«Min søster og jeg dro sammen med vår onkel, Halvdan, på bærtur til Øyfjellet fredag 22. august. Vi plukket multer og blåbær, men det var lite å finne av begge deler. Det var strålende solskinn. Ut på formiddagen ble det til at Åsta og jeg ble gående sammen, mens [onkel] holdt seg et stykke unna - hvor langt unna er det ikke mulig å si. Vi gikk ut på en myr hvor vi mente det skulle være en del fine bær.
Plutselig fikk vi se en mann et stykke fra oss. Med det samme mente vi at det måtte være en annen bærplukker, men da han kom mot oss så vi at han ikke hadde noe å bære på. Vi gikk i møte med ham mens vi lurte på hva det var for en fremmedkar som hadde kommet på disse traktene. Så rakte han smilende ut hånden for å hilse. Jeg smilte igjen og skulle til å trykke ham i hånden, men han strøk bare fort sin hånd mot innsiden av min. Han begynte å snakke, men vi forsto ikke et ord av hva han sa. Det lignet ikke på noe språk jeg har hørt. Jeg har lært litt tysk og engelsk, arbeider med et linguaphone-kurs i spansk og har hørt en del fransk og russisk i radio. Dette språket var veldig bløtt og melodiøst, det virket som det hadde lite konsonanter, og slett ingen hoste eller spyttelyder.
Da vi skjønte at mannen måtte være fra et fjernt utland, begynte vi å se nærmere på ham. Han var middels høy, hadde regelmessige, pene ansiktstrekk, mørkt, langt hår med naturlig fall. Ansiktsfarven var pent solbrun. Farven på øynene la vi ikke merke til, men jeg tror de sto bitte lite grann skrått. Hendene hans var vakre og uttrykksfulle med lange, fine fingre, slik som jeg tenker meg en mesterpianist må ha. Han hadde ingen ringer på. Han bar noe som så ut som en kjeledress, men han hadde et bredt belte om livet, så det kunne ha vært bukse og bluse. Blusen sluttet tett i halsen, men satt ellers ganske løst. Jeg kunne ikke se knapper eller glidelås eller noe lignende. Farven var khaki-brun. Skoene la vi ikke merke til.
Det vi la aller mest merke til ved mannen, var den ekte vennligheten han utstrålte. Den gav en trygg og god følelse, slik at vi ikke ble det aller minste redde under dette underlige møtet. Smilet overbeviste oss om at mannen ikke ville oss noe vondt.
Da det var klart at vi ikke forsto ham og han ikke forsto oss, tok han frem noe å tegne med. Vi gikk ut fra at det var papir og blyant, så vi studerte det ikke så nøye. Han tegnet noen ringer, pekte ut over myren og på oss og en av ringene. Så pekte han på seg selv og en annen runding. Jeg hadde med det samme inntrykk av at han ville fortelle oss noe om solsystemet, men det er mye mulig at jeg tok feil.
Mannen gjorde et tegn med hånden at vi skulle følge ham. Så snudde han seg og gikk bortover myren. Vi trasket etter og et lite stykke lenger borte fikk vi se en underlig gjenstand. Den var gråblå og så ut som to kjempestore grytelokk lagt mot hverandre. Diameteren kunne være omkring tre meter, og den var halvannen meter høy. Fordi mannen fremdeles var så rolig og overbevisende vennlig, ble vi fremdeles ikke redde, men vi syntes jo det var et litt merkelig funn her midt oppe i ødemarken. Vi gikk bort til gjenstanden, men han gjorde tegn til at vi ikke måtte komme for nær. Så åpnet han en slags luke i overkant av den "bremmen" som gikk rundt midten av gjenstanden, krabbet inn og lot luken gli igjen. Det begynte å summe svakt, som en stor humle omtrent, og den underlige farkosten løftet seg langsomt mens den roterte om sin egen akse. Da først sto det for meg alt jeg hadde lest og hørt om flyvende tallerkener. Da "tallerkenen" var kommet 20-30 meter opp, sto den stille i luften et øyeblikk, så begynte den å rotere veldig fort, og med en voldsom fart skjøt den rett til værs. Snart kunne vi ikke følge den med øynene lenger.
Åsta og jeg ble enige om at vi ikke skulle fortelle noe om det vi hadde sett. Nå da mannen og farkosten hans var borte og vi sto igjen med bærspannene våre uten den minste ting som bevis, syntes det hele så utrolig og fantastisk at vi var redde for å bli til latter hvis vi sa noe. Vi traff onkel [...] litt senere og jeg skjønner ikke at han ikke merket noe på oss. Jeg for min del gikk som i ørske og syntes jeg pratet helt i hytt og vær mens jeg tenkte på det som hadde skjedd.
Det var Åsta som fortalte det først. Hun greide ikke å holde det skjult for mannen sin, og så kom det utover byen. En journalist fra Nordlands Folkeblad fikk høre det, og alarmerte politiet for å få saken bekreftet. Vi ble forhørt av politiet, og torsdag ble vi tatt med opp til Øydalen på åstedsbefaring. Det fantes ikke spor, men det var ikke å vente heller, for det var gått seks dager siden det hendte.
Siden saken ble kjent har det vært et voldsomt mas på oss fra alle kanter. Det er kommet massevis av brev fra enkeltpersoner og foreninger som driver med undersøkelser om flyvende tallerkener. Vi kunne ikke gå i byen uten å bli stoppet, og måtte fortelle alt på ny. Mange ler av oss og mange er sinte fordi de mener vi forsøker å holde hele byen for narr. Men vi har fortalt bare det vi har sett og hørt så godt vi kan huske det.
Vi så det samtidig og oppfattet det likt. Men presset på oss har vært så stort at jeg av og til må begynne å lure på om det har rablet for meg. Det er så fantastisk at jeg godt kan forstå at selv mennesker som har kjent meg hele mitt liv, nekter å tro meg. Folk får tro det de vil, men jeg skulle inderlig ønske at det var noen andre enn oss som hadde hatt denne opplevelsen i Øydalen. En prest og en politimester, eller andre alvorlige, respekterte menn som folk ville tro på.»
Folks innstilling til saken
Halvdan, maskinist og del av følget
«Jeg hadde aldri drømt om at det skulle bli slikt spetakkel av en stakkars blåbærtur. Fordi jeg er onkel til Åsta og Edith er jeg kommet i en kinkig situasjon. Jeg vil nødig beskylde dem for å fare med løgn, men en ting er sikker: Det lettet ingen slik farkost som den jentene beskriver fra blåbærskogen den dagen. Jeg var aldri mer enn 3-4 minutters vei unna og måtte ha sett eller hørt noe. Nei, de flyvende tallerkener, de finnes bare et eneste sted: inne i hodet på menneskene. Folk flest vil bare le av slike historier, men det er ikke riktig. Det er farlige saker at menneskene har fått disse ting på hjernen. Vi hører om det fra alle kanter av verden. Det er våpen i den kalde krigen som skaper usikkerhet og krigsfrykt.»
Kvinnenes mor
«Jeg må da tro at døtrene mine snakker sant og at de virkelig har sett det de sier. Det er fryktelig rart, men det er så mye rart her i verden. At mannen skulle være fra en annen klode, synes jeg er for utrolig, men jeg har ikke noe greie på slike saker. Jeg ville vel bare ha blåst av det hele hvis det ikke var fordi jeg kjenner døtrene mine.»
Ole Ferdinand Andersen, Mosjøens ordfører
«Nei, jeg kan ikke få meg til å tro på dette. Det er ufattelig hvordan denne historien er kommet opp, for de to damene er kjent for å være nøkterne og troverdige. Jeg ville heller at Mosjøen skulle bli kjent for andre ting, f.eks. for det flotte idrettsanlegget vi har, eller for den hyggelige villabebyggelsen.»
Mikael Mjaavatn, båtbygger
«Slike ting vil jeg ikke blande meg opp i. Jeg vet adskillig om båter etter 60 år som båtbygger, men det som flyger i luften kjenner jeg ikke noe til. Kanskje finnes det slike ting som flyvende tallerkener i Amerika og ellers i utlandet, men her i Vefsn? Ikke tale om. Det verste vi har her er Trangskaringen - kastevinden fra sør-vest gjennom Trangskaret. Den har veltet naust for meg to ganger.»
Arvid Øye og Jan Brechan, veivesenfolk
«Vi tror det som er sagt. Folk skulle ikke være redde for å tro på noe som er uvanlig. Vi kjenner damene. De er voksne og troverdige. Vi har ingen mening om hvor denne mannen kom fra, men kan det ikke være rimelig nok at folk fra andre kloder er kommet like langt - og lenger enn oss?»
Gunhild Kristiansen, Havnekafeen
«Ikke vet jeg om damene har innbilt seg at de så noe, eller om de har kokt sammen hele eventyret med vilje, men tull er det iallfall. Kan fornuftige mennesker ta en slik historie helt alvorlig?»
«Jeg tror fullt og fast på alt som er fortalt. Men De må for all del ikke nevne mitt navn, for jeg vil ikke bli til latter for alle de andre.»
Medias dekning av saken
Ukebladet NÅ
Det følgende stod skrevet i en septemberutgave av ukebladet NÅ:
«I går og i dag har jeg snakket med Edith [...] i 5-6 timer. Om vær og vind, om flygende tallerkener, om blåbærhøsten og litteratur, om båtbygging og Desmond Leslies energiteorier. Gang på gang har jeg hoppet fra dagligdagse, fredelige emner til hennes opplevelse sammen med søsteren, Åsta, under bærturen til Øydalen. Jeg har prøvd å overrumple henne for å ryste hennes forklaring og avsløre evnt. løgn eller selvbedrag. Men hver gang har hun svart rolig og saklig på mine spørsmål, alltid i temmelig nær overensstemmelse med sine tidligere forklaringer.»
Journalisten skildret også mosjøfolks alminnelige holdning til saken:
«Etter et par dager her i Mosjøen må jeg si som de fleste jeg har snakket med: - Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Politiet nekter nervøst å uttale seg, men har også inntrykk av at damene er nøkterne og troverdige. De to politirapportene stemte overens, og damene påviste hver for seg stedet der tallerkenen skulle ha landet.»
Litteratur
- Aviser og tidsskrifter
- Aftenposten (25.08.1954): „Mars-mannen“ likte ikke blåbær
- Aftenposten (25.08.1954): «Flyvende tallerken» med fører landet ved Mosjøen!
- Aftenposten (26.08.1954): Politiet ferdige med «rumskipet», de to damene fastholder
- Ukebladet NÅ (september 1954).
- Nettsider
- Johansen, Dag Ove: NORSK NÆRKONTAKT AV 3. GRAD I MOSJØEN 1954