Ukedagsbønder

Ukedagsbønder var leilendinger under adelige setegårder med arbeidsplikt der. Ordet viser til at de normalt måtte yte et dagsverk i uka i snitt gjennom året. Normalt hadde ikke leilendinger arbeidsplikt, men måtte i stede betale visse avgifter – arbeidsplikt er noe vi oftest forbinder med husmannsvesenet. Systemet ble importert fra Danmark, og kom til Norge på 1500-tallet. Det forekom en rekke steder i landet, men var mest utbredt rundt Oslofjorden, rett og slett fordi det er i dette området at det var flest setegårder. Pliktene kunne variere, og var gjerne bestemt av sedvane. Det kunne være å slå og kjøre inn høy, så og høste korn og å hogge ved.

I 1685 ble det innført en begrensning, ved at ukedagsbønder ikke skulle bo mer enn to mil fra setegården. De som bodde lenger unna måtte da overføres til vanlige leilendingsforhold. I 1798 ble det også innført krav om skriftlig kontrakt, der arbeidsmengden skulle være spesifisert. Etter 1800 var det lite igjen av ordninga, og det ser ut til at begrepet ukedagsbønder forsvant ut av bruk noe tidligere enn det.

Fram til 1662 hadde adelen skattefrihet for sine ukedagsbønder.

Kilder og litteratur

• Leksikon:Ukedagsbønder.
• Ukedagsbønder i Store norske leksikon.