Væreier
Væreier eller landvert er ord for fast bosatte grunneiere i fiskevær. De kunne leie ut rorbuer og hjell eller grunn til å sette opp slikt, og gjennom dette fikk de også betydelig kontroll over fisket i området. Det ble vanlig at væreierne etablerte seg som handelsmenn og fiskeoppkjøpere i sine fiskevær, og ordet væreier knyttes derfor ofte særlig til handelsmennene – uten at alle nødvendigvis drev handel. I 1821 ble de statens eiendom i fiskeværene i nord solgt ut. Mye av den ble kjøpt opp av eksisterende væreiere, men også av handelsfolk og gjestgivere som ikke tidligere hadde eid egen grunn i fiskeværet.
Fra 1816 var det lovfesta av væreierne i Lofoten var oppsynsmenn for fisket. Hvert fiskevær fikk da et havområde, og retten til å fiske med garn eller line var knytta til eierskapet til rorbuene. Væreierne i Lofoten hadde derfor mye makt, og de utvida denne blant annet med å selge provisjon på kreditt til fiskerne og dermed binde dem til å bruke væreieren som fiskeoppkjøper også. På Nordmøre sto også væreierne svært sterkt, og omkring fem sjettedeler av fisket var underlagt værtvang. Dette førte til at klippfiskprodusentene sikra seg råvarer til gunstig pris.
I 1857 mista væreierne en del av makta, da de kom en ny fiskerilov. Det ble nå statlig oppsyn med fisket. Men væreierne kunne fortsatt leie ut rorbuer og selge varer på kreditt, og dermed skape sterke bindinger mellom fisker og væreier. Et eksempel på væreiernes makt på Nordmøre finner vi på Grip, som i praksis var helt under væreiernes kontroll helt til 1897. Da ble Grip kommune oppretta, og herredsstyret kunne stå samla mot væreieren. Allikevel slet de fortsatt med å kunne handle fritt, og sendte blant annet flere henvendelser til Stortinget der de ba om hjelp.
Først med råfisklova av 1938 ble disse bindingene brutt, ved at fiskerne fikk klarere rettigheter og at Norges Råfisklag ble etablert som salgsorganisasjon.