Andreas Martin Hansen (1857–1932)
Andreas Martin Hansen (1857–1932) var geolog og etnograf. Han skrev blant annet verket Norsk Folkepsykologi i 1899. I denne boken tar Hansen blant annet utgangspunkt i en geografisk studier av flere geografiske områder i Norge på 1800-tallet. Verket og studien til Hansen endte i et slags prosjekt og ønske om å finne den såkalte: «karakteriske og særegen norske folkesjelen», og omhandlet en slags søken om å finne det som skilte nordmenn fra resten av Skandinavia og Europa. Hansens prosjektet resulterte i en slags raseforskning, som i innledningen fra 1943, blir beskrevet som en slags «politisk og nasjonal frihetskamp» hvor denne frihetskampen ble en slags ideologisk kamp og forestilling om den ariske menneskets frigjøringsprosess og kamp for å leve i frihet uten lenker og tvang.
Hansens geografiske studier fra 1899 resultert i en slags raseteori om at det i Norge eksisterte to type nordmenn som han kalte, Nor og Gor, som var en referanse til blant annet et Eddadikt. Hansen beskrev den første mennesketypen Nor som klart overlegen den andre mennesketypen Gor og hvor Nor blir definert som et slags kulturideal og blir karakterisert som det urbane, konkurransedyktige og fremadstormende kulturmennesket. Gor blir derimot beskrevet som en motsetning og som den anariske typen og omtalt som en rest fra et slags tidligere utviklingsstadiet. Hansen omtalte Gor som kortskaller, som da en motsetning til Nor, som da var sett på som mer intelligente med sine langskaller. Gor var oftere dessuten mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne, og ble ofte ansett for å være mer mistroiske, mistenksomme og sjalue enn Nor. Hansen mente at Gor hadde sin opprinnelse fra istiden i Skandinavia og sier at: «Fra det menneskeslag som bodde her mellom bre og hav mener jeg no den kortskallede rase her i Norge stammer» Ettersom tiden gikk og hvor istiden og storbreen smeltet,vokste kulturen frem og den andre mennesketypen Nor frem som den nye norske rasen som var den høye, lyse, blonde og langskallede.
Kortskallenes åndelig egenskaper
Ifølge Hansen ble kortskallene ansett for å være en slags trellaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men ble ofte også sett på som overtroiske, løgnaktige og som late mennesker. Selv når kortskallenes hadde blitt fri fra sin trellelignende tilværelse hadde de, i følge Hansen, ofte vanskeligheter med å legge fra seg sine slavementalitet og det konkurranseinstinktet som eksisterte hos det frie kulturmennesket, eksisterte ikke hos de usiviliserte kortskallene. Dessuten kunne man også forstå hva kortskallenes sinntilstand ved at de ofte var svært depressive og melankolske skapninger og dette kunne man forstå ved at de ofte hørte på moll-preget og dyster musikk.
Langskallenes åndelig egenskaper
Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige, kyske enn kortskallene og dette kunne man blant annet forstå ut ifra kvinnesynet de langskallene hadde, som visstnok hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunn av dette blant annet moderne forståelse av kjønn og kvinner stammer de naturligvis germansk avstamning og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet og dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.