Ansiktshår: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Sikhisme prosesjon på Karl Johans gate 2007-04.14 OMu.D1225.jpg|Sikher feirer Vaisakhi på [[Karl Johans gate (Oslo)|Karl Johans gate]] i Oslo 14. april 2007. Ett av fem kjennetegn på mannlige sikher er uklipt skjegg og hår, der håret settes opp i en turban.|Anders Bettum (2007)}}

== Oldtid ==

Hos geistligheta gikk katolske prester og munker glattbarbert, til og med de fleste paver: Uttrykket «å diskutere pavens skjegg» betyr å diskutere noe uvesentlig. Dette sto i sterk kontrast til den ortodokse kirka, der geistlige stort sett bar skjegg.

{{thumb|Christian III.jpg|[[Christian III]] (konge 1536-1559) var en tidstypisk representant for den skjeggprydete fyrsten i reformasjonstida.}}

Under [[renessansen]] var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet [[Christian III]] av Danmark-Norge og [[Gustav I Wasa]] av Sverige anla skjegg, og også [[Henrik VIII]] av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.

{{sitat|Generalmajor Reichwein brugte Mustacher, hvilke Gyldenløve gjerne vilde skille ham af med; Statholderen fandt derfor paa, at alle skulle lade sig barbere, men da det kom til Reichwein, satte han sig ned, tog sin Kaarde ud og sagde til Feltskjæreren: Begynd kun og rag mit Skjæg, men dersom Du rører et Haar af mine Knebelsbarter, skal denne (Kaarden) sidde i Dig. Barbereren forrettede det skjælvende og turde ikke fuldføre den ham givne Ordre, ei heller blev der talt mere derom af Gyldenløve, thi Reichwein var ikke at spøge med.<ref>Carl Deichmanns memoarer, sitert i Daae 1871, side 127.</ref>}}

I Norden forble ansiktshår ennå vanlig en periode hos prester og bønder. En biskop på Sjælland under [[Christian V]] arbeidet for å få prestene til å barbere seg, men det lyktes ikke i første omgang. Da [[Ludvig Holberg]] i sin epistel nr. 174 (utgitt 1748) raljerte over de samtidige motene, hadde ting imidlertid endret seg:

{{sitat|Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.<ref>Holberg 1868, side 313. Delvis sitert i Rue, side 37.</ref>}}

Den svenske teologen Jacob Boethius (1647-1718) skrev kampskriftet ''Om den onödige skägg-rakningen'', der han oppfordret svenske prester til ikke å barbere seg. Også Carl von Linné var kritisk, og skrev i Diaeta naturalis 1733 at

{{sitat|Mån manfolk måste raka af skägget hwar weka, hur ondt dett giör. Sista styfwern måste till fältskärn för skägget, där med Gud giort mannen alena, som och distinct från qwinnan; nu är en dygd wara qwinnolik.<ref>Sitert i Rue, side 37.</ref>}}

{{thumb|Hieronymus Heyerdahl (Eidsvollsmannen).jpg|Eidsvollsmannen og presten [[Hieronymus Heyerdahl (1773–1847)|Hieronymus Heyerdahl]] (1773–1847) med kinnskjegg etter tidas mote.}}

Som under reformasjonen, fikk skjegget på nytt en revolusjonær effekt fra slutten av 1700-tallet. I kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789 kom naturlig hår og kinnskjegg på moten. Utover 1800-tallet ble hår og skjegg stadig lengre: I 1830 brakte julirevolusjonen løs i Frankrike, og denne revolusjonen førte til at barten for alvor kom på moten. Bart var akseptert i militæret, men herskerne så det som et opprørstegn når også sivile anla bart: Både i [[Bayern]] (1838) og [[Preussen]] (1846) ble barten forbudt ved lov.

I 1848 ble det revolusjon over hele Europa, og mange revolusjonære anla helskjegg, for eksempel Giuseppe Garibaldi og Mikhael Bakunin. Herskere forsøkte også å forby skjegg ved flere anledninger, men etter hvert ble skjegget så utbredt at det mistet den revolusjonære betydningen det hadde hatt i utgangspunktet: Andre halvdel av 1800-tallet var preget av stor variasjon innen barter, helskjegg og kinnskjegg.

Under første verdenskrig ble giftgass utbredt i krigshandlingene, og soldatene fikk utdelt gassmasker. Da skjegg hindret disse i å holde seg tette, ble soldatene beordret til å barbere seg. Under andre verdenskrig gjentok dette seg, trass i at ingen av partene brukte gass ved fronten i noen særlig grad. I mellomkrigstida var det særlig diktatorer som Francisco Franco, Vladimir Lenin og Josef Stalin som brukte ansiktshår som autoritetssymbol, og Adolf Hitler utviklet sin karakteristiske bart som følge av hensynet til bruk av gassmaske under første verdenskrig.

I etterkrigstida var den glattbarberte moten veletablert, delvis som følge av den påbudte barberinga blant soldatene, og delvis fordi ansiktshår ble forbundet med diktatorer som Hitler og Stalin. I den motkulturelle perioden i andre halvdel av 1960-åra løste dette seg opp, og ansiktshår ble vanligere.

== Fotnoter ==

== Litteratur ==

* Anders Kvåle Rue. ''Skjegg – En kulturhistorie''. Chr. Schibsteds Forlag AS, Oslo, 2003.

* [https://snl.no/skjegg Skjegg] i ''Store norske leksikon''.

[[Kategori:Hår]]