Artilleri
Artilleri er en betegnelse på tunge skytevåpen og på våpengrenen som betjener disse. Ordet kommer fra Mal:Gfr. artillier, som i syn tur kommer fra atillier, befeste, påvirket av art, kunst[1]. Dette viser til artilleriets opprinnelige oppgave, å styrke befestninger ved å gi mer ildkraft og å bryte ned befestninger under beleiringer.
Artilleriet oppstod på 1300-tallet, da man begynte å lage enkle kanoner i Europa. I Norge kjenner man ikke kanoner før på 1500-tallet, da man begynte å innføre bronsekanoner. På 1600-tallet begynte norske jernverk å produsere egne kanoner. Det var i perioder stor produksjon, for eksempel var Moss Jernverk hovedleverandør til den dansk-norske flåten. De siste norskproduserte kanoner ble støpt omkring 1840.
Feltartilleri beveger seg i felten sammen med andre bakkestyrker som kan være tauet eller selvdrevet. Feltartilleriet har kanoner, haubitser og missiler. Det norske forsvaret bruker selvdrevet felthaubits M109 A3GN.
Festningsartilleri er fastmontert på befestninger. Kystartilleri dekker et kystområde. De siste kystfortene ble bygget på 1980-tallet, og ble lagt i «møllpose» på 1990-tallet. Dermed var det heller ikke behov for radarstasjonene som var opprettet for disse anleggene.
Skipsartilleri er montert på skip. De siste slagskipene gikk i opplag på 1990-tallet.
Luftvernartilleriet (LVA) var rettet mot ballonger og luftskip, og senere fly. Etter andre verdenskrig gikk luftvernartilleriet til en viss grad over til å bruke luftvernmissiler. LVA har missilene Robot 70 og NASAMS, samt luftvernkanoner i 20 og 40 mm kaliber.
Det finnes flere historiske foreninger knyttet til artilleri:
Referanser
- ↑ «Artilleri» i Bokmålsordboka