Auditøren som politimester og magistrat i Horten: Forskjell mellom sideversjoner

== Auditørembetet ==

Å legge militære og sivile oppgaver til en og samme embetsmann, må sies å ha vært en uvanlig administrativ løsning. Man kjenner til at politiet i Christiania en kort tid etter 1814 ble ledet av en auditør. I 1862 fantes det også en midlertidig forening av auditør- og byfogdembetet i Drøbak. Byfogden var samtidig garnisonsauditør på Oscarsborg.

Protokollsekretær i Høyesterett H. A. Blom ble 11.01.1851 utnevnt i auditørembetet. Det første året vikarierte visstnok tidligere departementsfullmektig E. Lassen for Blom H. A. Blom døde allerede 07.01.1862, og cand.jur. Lorange som var kasserer ved verftet ble konstituert som auditør inntil videre. Med hensyn til bestyrelsen av embetet ba Marinedepartementet amtmannen om å treffe forføyninger under vakansen. Det var politimesterfunksjonen ved verftet som departementet siktet til. Amtmannen tilskrev Justisdepartementet 17.01.s.å. og uttrykte at det var klart, at amtet ikke kunne konstituere noen annen som politimester enn den som allerede var blitt konstituert som auditør, da det ikke var blitt bevilget gage for en politimester i Horten.

Ifølge forordning av 03.06.1796 skulle sorenskriveren vanligvis oppta forhør innen 24 timer etter en anholdelse. I byene hadde politimesteren som oftest domsmyndighet i mindre saker som ikke kvalifiserte til strengere straffer. I politikammerretten dømte han folk til å betale bøter. Sammen med to edsvorne lagrettesmenn styrte politimesteren eller en fullmektig forhørsretten på politikammeret. Forhøret var et ledd i etterforskningen som dannet grunnlaget for domstolenes virksomhet.  

Amtmannen skrev 13.01.1862 til Marinedepartementet og fortalte at det fra sorenskriver Nilsen i Mellom-Jarlsberg ville innløpe forslag om at auditøren måtte ble pålagt å oppta forhør, og at man derfor i påvente av en avklaring inntil videre måtte utstå med å avertere auditørembetet ledig. Dette spørsmålet hadde Justisdepartementet allerede i juni 1850 tatt opp med Marindepartementet. Justisdepartementet fastslo da at det ikke hadde innvendinger imot auditøren som forrettende politimester, men det burde aldri bli spørsmål om å overdra auditøren å oppta forhør i de forefallende justis- og politisaker. Amtmannen hadde derimot erkjent i sin betenkning 21.05.s.å. at forhørsadministrasjonen ville bli mer effektiv dersom politimesteren fikk oppta forhør, ”men troede ei at burde foreslaa det.” Den 05.05.1862 mottok Marinedepartementet gjennom amtmannen det bebudede forslag fra sorenskriver Nilsen. Sorenskriveren hevdet at auditørens pålagte forpliktelse til å fungere som politimester, ikke i Bloms embetstid var blitt forstått slik at han var forpliktet – ikke engang kompetent – til å oppta forhør. At det imidlertid i kraft av resolusjonen var adgang til å utstrekke politimesterens virksomhet også til å oppta forhør, antok sorenskriveren fremgikk av resolusjonens klausul under punkt c. Politimesteren måtte som nevnt finne seg i, at det i fremtiden kunne bli foretatt forandringer i hans embetsoppgaver.

Sorenskriver Nilsen begrunnet sitt standpunkt med at det var vanlig at politimestrene opptok såkalte preliminærforhør innen sin politijurisdiksjon. Politimesteren i Horten hadde også en tid allerede opptatt et slags preliminærforhør. Dette forhold hadde sorenskriveren gjort amtmannen oppmerksom på i brev 08.07.1861. Det preliminære forhør var egentlig en forundersøkelse hvor politimesteren benyttet seg av innkallelse og underhåndseksaminasjon av mistenkte eller oppgitte vitner. Dersom saken ble ansett som egnet til videre forfølgning fra det offentliges side, ble det rekvirert forhørsopptak hos sorenskriveren. Gjennom preliminærforhøret kunne således politimesteren forhindre at saker som ikke kvalifiserte til offentlig forfølgning ble anmeldt til sorenskriveren. Sorenskriver Nilsen trodde at for meget tid gikk til spille ved denne fremgangsmåten. Forhøret burde politimesteren foreta så godt som i sin helhet, sammen med to edsvorne lagrettesmenn som vanlig var – og forhøret skulle behørig innføres i en forhørsprotokoll. Gjenpart av forhøret kunne straks oversendes sorenskriveren som ikke behøvde særlig lang tid til å sette seg inn i hvert tilfelle. All den stund sorenskriveren bodde i Åsgårdstrand, ”7/6 Miil” fra tingstedet i Horten, hadde det ofte vært en strevsom og langsom prosess å oppta forhør. At arbeidet innen hans jurisdiksjon var ualminnelig byrdefullt, ville amtmannen kunne bekrefte ved å sammenligne kriminallistene fra de forskjellige jurisdiksjoner med sorenskriverens egne. Det var vel heller ingen by i landet med så stort innbyggertall som ladestedet Horten som ikke hadde politimester med bemyndigelse til å oppta forhør. Sorenskriver Nilsen konkluderte med at politimesteren i det hele tatt hadde lettere for å oppta gode forhør enn sorenskriveren selv. Amtmannen var på linje med sorenskriver Nilsen. Han mente at hensiktsmessigheten med å overdra auditøren i egenskap av politimester å oppta forhør, var blitt klart utredet og at resolusjonen av 10.09.1850 hjemlet adgang til dette. Tid ville vinnes, forhørsundersøkelsen lettes og sikres, og omkostninger spares. Skyss- og diettpenger til sorenskriveren ville kunne sløyfes. Erfaringene viste også at auditøren hadde tid til å oppta forhør, og at det ikke ville bli noen vesentlig forøkelse i arbeidsmengden. Forhørene burde videre opptas innenfor politijurisdiksjonens grenser, ikke innenfor ladestedets.