Auditøren som politimester og magistrat i Horten: Forskjell mellom sideversjoner

== Karljohansverns verft ==

Karljohansverns verft uttalte seg om forhørsadministrasjonen gjennom to erklæringer 04.01.1og 31.05.1862, hvor verftet riktignok anså det hensiktsmessig å pålegge auditøren å oppta forefallende forhør, men ikke utenfor ladestedets grenser og verftets tilhørende øyer som dannet havnen. Det var åpenbar frykt til stede for å dra auditøren for meget bort fra hans auditørforretninger. Marinedepartementet hevdet det samme som verftet, men gikk lenger i sitt forsøk på en adekvat løsning av problemet. Departementet mente det burde tas under overveielse å tillegge auditøren godtgjørelse for den tilvekst i politimesterforretningene som ville bli en følge av den påtenkte forandring. Ved fastsettelse av godtgjørelsen skulle det tas i betraktning hvor meget forhørsutgiftene ved den eksisterende ordning gjennomsnittlig årlig beløp seg til. Justisdepartementet behandlet spørsmålet og var klar over at det var vanskelig å sette planen om overføring av forhørsadministrasjonen ut i livet, uten samtidig å sørge for en tilstrekkelig avlønning av auditør- og politimesterembetet. Av statskassen forutsatte man intet bidrag. Ved å frita sorenskriver Nilsen for forhørsadministrasjonen, ville han bli betydelig lettet i sitt arbeid. Under forutsetning av at forhørsadministrasjonen ble henlagt til auditørembetet, kunne man gjennom amtmannen oppfordre Nilsen til å erklære om han var villig til i sin embetstid og så lenge inntil det ble truffet en annen ordning av forholdet, å avgi et lønnsbidrag til auditøren. Fra amtmannen mottok Justisdepartementet 02.08.1862 sorenskriver Nilsens erklæring av 23.07.s.å., hvor han gikk inn for ordningen. For å bli fritatt for forhørsordningen skulle han utrede auditøren 150 spd. årlig. Om auditøren skulle oppebære denne godtgjørelsen for fremtiden og også etter sorenskriver Nilsens avgang, fant de sentrale myndigheter det riktigst ikke på forhånd å binde seg til. Det ville være gunstigst kun å foreta bestemmelser for den nåværende sorenskrivers embetstid.

Horten fikk ladestedsrettigheter ved lov 28.09.1857. Ladestedet Hortens grenser var ikke sammenfallende med politijurisdiksjonens. Bestemmelsen av ladestedets grenser skulle i det vesentlige følge det forslag som var blitt fremsatt 18.11.1853 av en kommisjon som hadde utarbeidet grensespørsmålet. Ved åstedsforretning avholdt 12. og 13.12.1857 ble grenselinjen bestemt og beskrevet. En kongelig resolusjon 30.12.1857 stadfestet grenseforretningen.                            Marinedepartementet mente at forskjellen mellom grensene ikke var ubetydelig. Justisdepartementet hadde mer tiltro til amtmannen og sorenskriver Nilsen som de mest ”forkyndigste” i spørsmålet, og som hevdet at grenseforskjellen ikke var alarmerende stor. Fra Indredepartementet var det i sakens anledning vanskelig å oppdrive kart som viste ladestedets grenser. Til tross for Marinedepartementets og verftets betenkeligheter med å utstrekke forhørsadministrasjonen til utenfor ladestedets grenser, fant Justisdepartementet ingen grunn til å tilrå noen innskrenkning i politijurisdiksjonenes grenser. Sistnevntes begrunnelse var at de forskjellige virksomhetsgrener som tillå auditøren som politimester, burde ha den samme lokale og geografiske begrensning. Fordelen med endringer i forhørsadministrasjonen syntes ikke til fulle og ville bli oppnådd hvis den ikke ble henlagt til hele politijurisdiksjonen under auditøren. På marinens budsjett for året 1863 ville dessuten mønsterskriverforretningene bli foreslått atskilt fra auditørembetet, hvilket betød at auditøren ble spart for en del arbeide. Denne arbeidsbesparelsen kunne på sin side komme forhørsadministrasjonen til gode. Det faktum at politijurisdiksjonenes grenser var noe videre enn landegrensene, trodde ikke Justisdepartementet etter en helhetsvurdering kunne være avgjørende for ikke å gjennomføre den påtenkte ordning.         

Mønsterforreningene