Bidragsfogden i Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

== Underfogden ==

Ved kongelig resolusjon av 12.10.1895 ble det, i anledning av den forestående opphevelse av rådstueskriverembetet og fordelingen av embetets forretninger, i overensstemmelse med Justisdepartementets innstilling bestemt at det ennå ikke skulle treffes noen forføyning i underfogdspørsmålet. Året etter ble forliksmegling forgjeves prøvet – deretter ble staten saksøkt av kommunen med påstand om at departementet skulle forpliktes til å refundere kommunen lønn og kontorholdsutgifter til underfogden og bytjeneren for årene 1887 – 1896. I dommen som ble avsagt 20.01.1900, kom byretten frem til at staten ikke hadde noen forpliktelse til å yte kommunen refusjon. Begrunnelsen bygget på at underfogdens administrative og lønnsmessige forhold med tiden hadde ervervet ”en Formodning om Retmæssighed og Legalitet”, som en fant kommunen ikke hadde greid å godtgjøre stred mot eksisterende lover eller ordninger. Partene hadde ikke kunnet finne frem til spesielle bestemmelser som regulerte underfogdbestillingens forhold til staten og kommunen. Det ble imidlertid fremlagt en utredning av professor T.H. Aschehoug om underfogdbestillingens opprinnelse og vesen. I denne ble det hevdet at reskript av 31.07.1670 og N.L. 3-4-9 hadde sin kilde i forordning av 07.04.1619, som uten særskilt å nevne underfogden kun omtalte ”de smaa Bestillinger i Kjøbstæderne og Byens tjenere” – mens det dog etter professorens mening ikke kunne være tvil om at det blant disse også var tenkt på underfogden.

Dommen slo således fast at underfogdene - som det fremgikk av erklæringene fra 19 byer i 1886 - alltid hadde vært lønnet av kommunen, ikke staten. Videre ble det gjort klart at underfogdinstitusjonen i Kristiania spesielt ikke lenger kunne sies å tjene kommunale øyemed, men statsformål. Over tid hadde det foregått en klar forskyvning av arbeidsoppgavene i retning av rent statlig karakter. Byretten hevdet i domspremissene at det i forarbeidene til formannskapsloven ikke kunne sees å foreligge de for saken avklarende momenter som kommunen påberopte. I forarbeidene var riktignok det prinsipp blitt fastlagt at kommunene ikke burde ha andre utgifter enn de som kunne fremme deres formål, d.v.s. at kommunene alene skulle bære sine egne utgifter. Det hadde likevel falt vanskelig å løsrive seg fra fortidig praksis – hvor det ikke hadde eksistert noen skarp skillelinje mellom statens og kommunenes anliggender, og som en følge av dette heller ingen skarp grense mellom deres utgifter. Dette ga næring til byrettens holdning, at prinsippet ikke uten videre skulle kunne tillegges evne til å gripe forandrende inn i rettstilstander som allerede bestod da formannskapsloven kom. Problemstillingen var altså om det i formannskapsloven fantes hjemmel til å unndra seg en ordning som hadde bestått i to hundre år – og som det ikke fantes spor av bevis for at var ulovlig. Byretten fant at prinsippet kun var ment å skulle være en nomotetisk rettesnor, men som ikke var blitt inntatt som preseptorisk bestemmelse i loven. Lovkommisjonene hadde også gjort bruk av prinsippet i den grad det fant det påkrevet – for eksempel ga den ingen uttalelse om underfogdens avlønning, da den etter byrettens oppfatning hadde ansett ”denne Bestilling som ganske kommunal”. Senere hadde det offentlige heller ikke forsøkt å foreta endringer med hensyn til underfogdens avlønningsmåte.

[[Kategori: Oslo kommune]]