Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960): Forskjell mellom sideversjoner

Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960) (vis kilde)

Sideversjonen fra 6. mar. 2019 kl. 08:46

3 582 byte fjernet , 6. mar. 2019

redigerer (ganske kraftig) i innledningen

Trond Nygård (Kallrustad)

Veiledere, Administratorer

172 820

redigeringer

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-<onlyinclude>
+<onlyinclude>{{thumb|Kristianias første drosje.PNG|Drosjedriften i Kristiania kom i gang i de første tiåret på 1900-tallet. Dette skal være den aller første.|Anders Beer Wilse/Oslo Museum}}
-{{thumb|Kristianias første drosje.PNG|Drosjedriften i Kristiania kom i gang i de første tiåret på 1900-tallet. Dette skal være den aller første.|Anders Beer Wilse/Oslo Museum}}
+'''[[Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905-1960)]]''' er en artikkel som gir innblikk i bilens plass i det politiske bildet.
-Prosjektet '''[[Samkult]]''' har i denne artikkelen søkt å gi et innblikk i bilens plass i det politiske bilde. Artikkelen innledes med en kortfattet oversikt over innovasjoner i samferdsel gjennom unionstiden med Sverige (1814-1905). Revolusjonerende nye tekniske løsninger ble tatt i bruk i samferdsel. I artikkelen konsentrerer vi oss imidlertid om motorkjøretøyer og vei.
-</onlyinclude>
-{{thumb|UNIC-bus-in-Norway-1908.jpg|UNIC 1907 tok mange passasjerer.|Eivind Enger/Halvard Hatlen}}
-== Sammendrag ==
+Frem til 1920-årene var det neppe noen som så på bilen som trussel mot de eksisterende transportformene. Derimot var det flere som så bilen som et godt fremtidsrettet tiltak for mobilitet og effektivitet i samfunnet. Utover på [[1920-tallet]] ble vognmenn som med sin lastebil tilbød tjenester i markedet i konkurranse med hverandre og de kollektive transportmidlene, først og fremst jernbane, opplevd som en stigende trussel. Staten som hadde eierinteresser i jernbanen, intervenerte til fordel for de kollektive transportmidlene, men hadde lite hell i sine reguleringstiltak frem til utbruddet av [[andre verdenskrig]] i [[1939]].
-<onlyinclude>Frem til 1920-årene var det neppe noen som så på bilen som trussel mot de eksisterende transportformene. Derimot var det flere som så bilen som et godt fremtidsrettet tiltak for mobilitet og effektivitet i samfunnet. Utover på [[1920-tallet]] ble vognmenn som med sin lastebil tilbød tjenester i markedet i konkurranse med hverandre og de kollektive transportmidlene, først og fremst jernbane, opplevd som en stigende trussel. Staten som hadde eierinteresser i jernbanen, intervenerte til fordel for de kollektive transportmidlene, men hadde lite hell i sine reguleringstiltak frem til utbruddet av [[andre verdenskrig]] i [[1939]].
 Under [[Andre verdenskrig|verdenskrigen]] regulerte og rasjonerte okkupasjonsmakten all transport og drivstoff til fordel for sine egne formål. Personbilen ble satt på lager i påvente av fred. Transportmidler som for eksempel godsbil ble utstyrt med generator drevet med karbid, knott og småved. Dette løste drivstoffproblemet, men generatoren hadde dårligere virkningsgrad enn bensin og diesel. Da verdenskrigen sluttet i [[1945]], var både transportmidler og veinett nedslitt.</onlyinclude>
-{{thumb|Lambrechts Breiseths Hotel 1910.jpg|Foran Breiseths Hotel på Lillehammer. Bilen er en Clement Bayard 1910. Sjåfør er Thv. Roverud , amtmann Sigurd Lambrechts ved hans side. Bileieren Johan Iversen står på fortauet. |Ukjent/Lillehammer veteranvognklubbs hjemmeside}}
-Frem til utløpet av [[Samkult 3]] hadde [[Arbeiderpartiet]] flertall i [[Stortinget]] og fortsatte i noen år krigstidens ordninger med rasjonering og regulering i samferdsel til antatt fordel for jernbane. Salg av godsbiler ble frigitt i [[1951]]. I [[1959]] kunngjorde statsminister [[Einar Gerhardsen]] at salget av personbiler ville bli fritt høsten [[1960]]. Dette var en ideologisk snuoperasjon av Arbeiderpartiet som til da hadde oppfattet personbilen som utenfor interesse for partiets medlemmer. En trafikal revolusjon sto for døren. Trass i politisk motstand hadde i 1960 personbil og motorsykkel allerede nesten halvparten av personkilometer.
+{{thumb|Lambrechts Breiseths Hotel 1910.jpg|Foran Breiseths Hotel på Lillehammer. Bilen er en Clement Bayard 1910. Sjåfør er Thv. Roverud, amtmann [[Sigurd Lambrechts]] ved hans side. Bileieren Johan Iversen står på fortauet. |Ukjent/Lillehammer veteranvognklubbs hjemmeside}}
+Frem til 1961 hadde [[Arbeiderpartiet]] flertall i [[Stortinget]] og fortsatte i noen år krigstidens ordninger med rasjonering og regulering i samferdsel til antatt fordel for jernbane. Salg av godsbiler ble frigitt i [[1951]]. I [[1959]] kunngjorde statsminister [[Einar Gerhardsen]] at salget av personbiler ville bli fritt høsten [[1960]]. Dette var en ideologisk snuoperasjon av Arbeiderpartiet som til da hadde oppfattet personbilen som utenfor interesse for partiets medlemmer. En trafikal revolusjon sto for døren. Trass i politisk motstand hadde i 1960 personbil og motorsykkel allerede nesten halvparten av personkilometer.
-== 1905 Status i samferdsel ved unionstidens slutt ==
+== Ved unionstidens slutt ==
-Den eldste samfunnsmessig organiserte samferdselsvirksomhet i Norge er post. Postverket ble etablert i [[1647]] og var ingen dyr virksomhet, men komplisert å organisere effektivt. Post var i unionstiden med [[Danmark]] og med [[Sverige]] en statlig virksomhet. Norge tok i bruk frimerket i [[1855]], 15 år etter at [[England]] gjennomførte reformen som første land.
+{{thumb|UNIC-bus-in-Norway-1908.jpg|UNIC 1907 tok mange passasjerer.|Eivind Enger/Halvard Hatlen}}
 {{thumb|Drammen trolley 1909.PNG|Trolleybuss 1909 fra Drammens Elektriske Bane|Ukjent/Ukjent}}
 {{thumb|Lilleborgs første lastebil 1910.PNG|Lilleborg Fabrikkers første lastebil 1910.|Ukjent/Teigens_atelier -_Dextra_Photo.}}
-Tidlig på [[1800-tallet]] kom dampskip i drift i utlandet, og regjeringen mente at dampskip også kunne egne seg for norsk samferdsel. I [[1825]] kjøpte [[Finansdepartementet]] to dampskip til marinen og lånte ut skipene til Postverket for post- og passasjertransport. Beslutningen om innkjøp hørte inn under Stortingets myndighetsområde, og da Stortinget kom sammen i [[1827]], ble det besluttet å anlegge sak for Riksrett mot regjeringen, som utvilsomt hadde gått ut over sine fullmakter. Da saken kom opp på neste Storting i [[1830]] (på den tiden møttes Stortinget bare hvert tredje år), var imidlertid skipene i drift og blitt meget populære. Stortinget nøyde seg derfor med en mild irettesettelse. Etter hvert kjøpte staten 11 dampskip i fart langs hele kysten og til utlandet før næringslivet på [[1850-tallet]] ga økonomisk grunnlag for privat dampskipsfart.
-Lokomotivjernbane var allerede tatt i utstrakt bruk i utlandet da Stortinget i [[1851]] etter en intens debatt vedtok å bygge jernbane mellom [[Oslo]] og [[Eidsvoll]]. Problemet for jernbanen var ikke at den var driftsmessig komplisert, men at den var kostbar å anlegge. Vedtaket omfattet ikke et nett, og politikerne så den 68 km lange strekningen som et prosjekt. Banen fikk navnet Norsk Hovedjernbane. Likevel hadde Norge anlagt 3 000 km med jernbane i [[1905]].
-På [[1840-tallet]] ble den elektromagnetiske telegrafen oppfunnet i [[USA]], og tidlig på 1850-tallet kom myndighetene her hjemme til at den også egnet seg for norske forhold. Det ble antatt at telegrafen ikke hadde et betydelig privat markedsgrunnlag, og Stortinget besluttet i [[1854]] å bygge ut et statlig telegrafnett, som i 1905 var kommet opp i nesten 20 000 km.
-Stortingssamlingen i 1854 var blant de viktigste i Stortingets samferdselshistorie. Stortinget rakk også å vedta to viktige kanalanlegg: [[Haldenvassdraget]] ble besluttet kanalisert fra [[Brekke sluser]] ovenfor [[Tistedalsfossen]] til [[Rødenessjøen]] ovenfor [[Ørje]], og [[Telemarkskanalen]] fra [[Skien]] til Norsjø og derfra opp Heddalsvatnet (til fremtidige [[Notodden]]). I [[1892]] ble dette anlegget utvidet med sluser fra [[Ulefoss]] til Flåvatn, [[Kviteseid]] og [[Bandak]].
-På 1880-tallet kom telefonen på markedet internasjonalt. Det var neppe mange i Norge som så for seg den store betydningen telefonen med tiden ville få, da det første lokale telefonselskapet ble etablert i Oslo i [[1880]]. Myndighetene ønsket ikke å spille en aktiv rolle i etablering av telefonselskaper, men overlot til markedet å organisere telefonvirksomhet. Etter starten i 1880 ble det etablert flere hundre lokale telefonselskaper rundt om i landet. Staten tok på seg å organisere anlegg og drift av fjerntrafikk, den såkalte rikstelefon.
-Norge var blant de først landene i verden som tok i bruk den trådløse [[telegraf]]en i [[1902]].
 Fra 1880-tallet foregikk hektisk teknisk utviklingsarbeid i utlandet for å få frem selvgående trafikkmidler for veitransport. Dampdrevne ble utprøvd, men slo ikke gjennom. Det gjorde derimot motorsykler og automobiler. Flere av konstruktørene dannet med tiden globale selskaper, som for eksempel Karl Benz og Gottlieb Daimler i [[Tyskland]] og Henry Ford i USA med masseproduksjon av biler, som den berømte T-Ford fra [[1908]]. Bilen var på vei til å erobre verden, men så lett skulle det ikke gå i Norge.