Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960): Forskjell mellom sideversjoner

== 1905-1914 Det optimistiske tiåret ==

Da vi forlot unionen med Sverige i [[1905]], hadde vi et bra veinett for kjøring med hest og vogn på [[Østlandet]]. Et sammenhengende offentlig veinett hadde ikke nådd frem til kyststrøkene og [[Nord-Norge]]. Heldigvis tok det noen år før biltrafikken tok seg opp og kunne slite på veibanen. I 1905 fantes bare 49 motorkjøretøyer i hele landet fordelt på 11 motorsykler, 31 personbiler og 7 godsbiler. De første rutebilselskapene ble etablert i [[1908]], og så langt vi har kunnet fastslå, kom de første drosjene også i 1908.  

Veinettet hadde langsomt utviklet seg gjennom mange århundrer og har røtter helt tilbake til landsloven til [[Magnus Lagabøte]] i [[1274]]. Viktige problemstillinger var naturligvis knyttet til hvilke myndigheter som skulle finansiere anlegg og vedlikehold av offentlige veier og bestemme over dem, og i hvilken grad anlegg og vedlikehold skulle bli gjennomført som egeninnsats av dem som bodde langs veien (naturalarbeid). Ny veilov, som ble vedtatt i [[1912]], var den tredje i rekken av slike lover etter 1814. Loven beholdt den gamle inndelingen i hoved- og bygdeveier og hadde bestemmelser om hvilke myndigheter som hadde ansvaret for anlegg og vedlikehold av de offentlige veiene. Naturalarbeid var stort sett avskaffet unntatt i vedlikehold på bygdeveier. Veiloven av 1912 la derfor neppe grunnlag for vesentlig ny praksis. Det gjorde derimot motorvognloven av 1912. Den skulle legge til rette for bilen.

Etter tautrekking i Stortinget om formuleringer vedtok Stortinget i 1912 lov om bruk av motorvogner med virkning fra 1. juli 1913. Fra 1914 ble landets første sentralregister for motorvogner etablert. Loven hjemlet løyvebestemmelser for bilruter. Vi tolker disse bestemmelsene som et uttrykk for at Stortinget mente at den nye transportformen var kommet for å bli.