Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960): Forskjell mellom sideversjoner

Landet vårt hadde tapt økonomisk verdiskaping gjennom et tiår. Det kunne vært nærliggende å tenke seg at det kunne ha slått ut med hensyn til bilhold. Tallene foran tyder ikke på det. De som skaffet seg MC, og spesielt personbiler, må ha hørt til de bemidlede som unngikk tidens problemer. Når det gjelder godsbil, må vi søke en annen forklaring.     

Det var den gangen lett å få sertifikat for kjøring med bil, og bruktbil lå innenfor mulighetene for banklån eller egenkapital. De initiativrike blant vognmennene skiftet fra hest til bil. Dessuten begynte næringslivet å få øynene opp for nytten av godsbil, for eksempel handelsbedrifter som kjøpte distribusjonsbiler og ekspanderte eller offentlige tekniske etater som kjøpte godsbil til anlegg og vedlikehold. Ifølge folketellingene oppga 11 400 i [[1920]] at de livnærte seg med å kjøre hest. Tallet hadde steget siden folketellingen i 1910. Ved folketellingen i 1930 hadde tallet sunket til 6 200. Det hadde således funnet sted en overgang fra vognmann til sjåfør, men det hadde også blitt behov for sjåfører på grunn av den økonomiske utviklingen. Dette forklarer nok veksten i tallet på godsbiler og drosjer på [[1920-tallet]]. De mange mindre landkommunene gjorde rutebilen velegnet i trafikk til og fra bykommunene, og det fantes allerede i [[1929]] langt flere rutebilselskaper enn kommuner.

Trafikkulykker hadde allerede rukket å bli et politisk tema i mellomkrigstiden. I gjennomsnitt for årene 1921-1925 døde årlig nærmere 50 og for 1926-1930 vel 70 etter å ha vært innblandet i uhell med motorkjøretøyer. I en interpellasjon i Stortinget sommeren 1920 hevdet interpellanten at allmennheten var blitt oppskaket over det store antall bilulykker. Interpellanten satte frem krav om tiltak som nye trafikkregler og bedre kjøreopplæring. Debatten kom til å dreie seg om, for oss i dag, velkjente emner som høy fart og uvøren kjøring. Interpellasjonen og stortingsdebatten ble første skrittet i det parlamentariske arbeidet frem mot motorvognloven av 1926. I innstillingen og høringsuttalelser til loven ble berusede førere nevnt som årsak til ulykker, så vår tids problemer med alkohol¬bruk og kjøring er av meget gammel dato. Kusker som kjørte i beruset tilstand med hest hadde også vært årsak til stygge ulykker. Opplysningene er gitt i artikkel skrevet av Anne-Mette Nielsen i Årbok for [[Norsk vegmuseum]] [[2006]].

{{thumb|Mosjoeen torg 1929.jpg|Bilholdeplassen  med Mosjøens drosjer paraderende 1929|Karolius Jensen/Origo}}

Motorvognloven av 1912 ble raskt foreldet, og allerede i [[1926]] ble ny motorvognlov vedtatt. Den innførte både nye avgifter og nye prinsipper for beregning av kostnadsansvar. Hestekrefter (hk) ble ikke lenger ansett som formålstjenlig. Motorvognloven la grunnlaget for avgift både etter kjøretøyets vekt og etter vekten av gummiringene, og bruken av drivstoff ble oppdaget som et velegnet beskatningsgrunnlag.