Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960): Forskjell mellom sideversjoner

Linje 199: Linje 199:


Vi har foran omtalt artikkelen skrevet av Anne-Mette Nielsen om Vegen til trafikkultur. Dødsulykker med hestekjøretøy og automobiler. Hun oppgir at i gjennomsnitt for 1931-1935 inntraff årlig 84 dødsulykker med motorkjøretøyer innblandet. Fra og med [[1935]] har [[Statistisk sentralbyrå]] utgitt årlig statistikk over trafikkulykker. I [[1939]] ble 116 drept i trafikkulykker, og 2 595 ble skadet.
Vi har foran omtalt artikkelen skrevet av Anne-Mette Nielsen om Vegen til trafikkultur. Dødsulykker med hestekjøretøy og automobiler. Hun oppgir at i gjennomsnitt for 1931-1935 inntraff årlig 84 dødsulykker med motorkjøretøyer innblandet. Fra og med [[1935]] har [[Statistisk sentralbyrå]] utgitt årlig statistikk over trafikkulykker. I [[1939]] ble 116 drept i trafikkulykker, og 2 595 ble skadet.
 
{{thumb|020 0015 Strømmen-Dodge.jpg|Fra 1932 til 1940 produserte Strømmens Værksted 1800 personbiler av typen Strømmen Dodge |Ukjent/Akershusmuseets fotosamling}}
Veinettets tilstand og utvikling har naturligvis vært et viktig emne for politikere så vel som for trafikanter. Ved inngangen til [[1900]] gikk riksvei 50 – nåværende E6 – ikke lenger enn til Grong i [[Nord-Trøndelag]]. Lenger nord fantes bare veistykker her og der. Fra 1920-tallet ble det gitt statlige bevilgninger for utbedring, til minimums veibredde på 2-2,5 meter på farlige steder og med møteplasser, slik at veien kunne benyttes av biler frem mot [[Mosjøen]]. Mellom Mosjøen og [[Mo i Rana|Mo]] ligger Korgen, og det ville ta mange år før en vei over Korgen ble bygd ferdig. I påvente av denne fjerne fremtiden var vei ført til Elsfjord, og i begynnelsen av 1930-tallet ble det opprettet fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesøya. Derfra gikk det vei over Finneid til Mo. Så sent som på [[1930-tallet]] hadde [[Nord-Norge]] ennå ikke noe sammenhengende landverts transportnett til den sørlige delen av landet. [[Østlandet]] hadde fått et ganske omfattende offentlig veinett, [[Sørlandet]] hadde en gjennomgående veiforbindelse til Østlandet, derimot gjorde de mange fjordene på [[Vestlandet]] det umulig med et sammenhengende offentlig veinett. Det ble med veistumper.
Veinettets tilstand og utvikling har naturligvis vært et viktig emne for politikere så vel som for trafikanter. Ved inngangen til [[1900]] gikk riksvei 50 – nåværende E6 – ikke lenger enn til Grong i [[Nord-Trøndelag]]. Lenger nord fantes bare veistykker her og der. Fra 1920-tallet ble det gitt statlige bevilgninger for utbedring, til minimums veibredde på 2-2,5 meter på farlige steder og med møteplasser, slik at veien kunne benyttes av biler frem mot [[Mosjøen]]. Mellom Mosjøen og [[Mo i Rana|Mo]] ligger Korgen, og det ville ta mange år før en vei over Korgen ble bygd ferdig. I påvente av denne fjerne fremtiden var vei ført til Elsfjord, og i begynnelsen av 1930-tallet ble det opprettet fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesøya. Derfra gikk det vei over Finneid til Mo. Så sent som på [[1930-tallet]] hadde [[Nord-Norge]] ennå ikke noe sammenhengende landverts transportnett til den sørlige delen av landet. [[Østlandet]] hadde fått et ganske omfattende offentlig veinett, [[Sørlandet]] hadde en gjennomgående veiforbindelse til Østlandet, derimot gjorde de mange fjordene på [[Vestlandet]] det umulig med et sammenhengende offentlig veinett. Det ble med veistumper.


Vi har foran i artikkelen hevdet at Norge hadde fått et tjenlig veinett for hest og vogn ved inngangen til [[den første verdenskrigen]]. Det gjaldt vel og merke for de delene av landet som hadde fått et veinett. I Bjørnland (1989) er veikapitalen (faste priser) beregnet å ha økt med 5 % om året mellom [[1913]] og [[1939]]. Veitrafikken (kjøretøykm) har i gjennomsnitt hatt en årlig økning på 8,4 % om året. Dersom det skjer årlig produktivitetsforbedring i anleggsvirksomheten, kan veitrafikken øke mer enn veikapitalen uten at trafikkforholdene blir dårligere. I disse årtiene er produktiviteten anslått å ha økt med 2 % om året. Bedring i produktivitet har altså ikke dekket gapet mellom trafikkvekst og vekst i veikapital. Forholdene i trafikken ble med andre ord dårligere.  I Bjørnland (2018) fremgår det også at det er lite sannsynlig at veivedlikeholdet holdt tritt med veitrafikken. Politikerne ga med andre ord ikke det nye trafikkmiddel gode vekstvilkår.
Vi har foran i artikkelen hevdet at Norge hadde fått et tjenlig veinett for hest og vogn ved inngangen til [[den første verdenskrigen]]. Det gjaldt vel og merke for de delene av landet som hadde fått et veinett. I Bjørnland (1989) er veikapitalen (faste priser) beregnet å ha økt med 5 % om året mellom [[1913]] og [[1939]]. Veitrafikken (kjøretøykm) har i gjennomsnitt hatt en årlig økning på 8,4 % om året. Dersom det skjer årlig produktivitetsforbedring i anleggsvirksomheten, kan veitrafikken øke mer enn veikapitalen uten at trafikkforholdene blir dårligere. I disse årtiene er produktiviteten anslått å ha økt med 2 % om året. Bedring i produktivitet har altså ikke dekket gapet mellom trafikkvekst og vekst i veikapital. Forholdene i trafikken ble med andre ord dårligere.  I Bjørnland (2018) fremgår det også at det er lite sannsynlig at veivedlikeholdet holdt tritt med veitrafikken. Politikerne ga med andre ord ikke det nye trafikkmiddel gode vekstvilkår.


Det fremgår av det som er skrevet foran, at veitransport var blitt en viktig transportform da [[Den andre verdenskrigen|andre verdenskrigen]] brøt ut i 1939 selv om omfanget var meget beskjedent sammenlignet med forholdene i det 21. århundre. Transportarbeid er et vanlig mål på transportytelser. For persontransport heter begrepet personkm. I det siste fredsåret, 1938, utførte veitransport allerede mer enn halvparten av de totale personkm i landet fordelt med 3,5 % på drosjer, 14,1 % på rutebil og 41,2 % på personbil, MC og hest og vogn. Transport med hest og vogn var blitt forsvinnende liten og MC bare 2,3 %. For godstransport heter begrepet tonnkm. Godsbilen utførte på denne tiden stort sett bare nærtransport (såkalt distribusjonskjøring), og godsbilens andel var derfor så lav som 7 % av alt godstransportarbeid i landet. Det var sjøtransport som dominerte i innenlands godstransportarbeid med 62,5 %. Jernbanens andel var den dobbelte av veitransporten.  
Det fremgår av det som er skrevet foran, at veitransport var blitt en viktig transportform da [[Den andre verdenskrigen|andre verdenskrigen]] brøt ut i 1939 selv om omfanget var meget beskjedent sammenlignet med forholdene i det 21. århundre. Transportarbeid er et vanlig mål på transportytelser. For persontransport heter begrepet personkm. I det siste fredsåret, 1938, utførte veitransport allerede mer enn halvparten av de totale personkm i landet fordelt med 3,5 % på drosjer, 14,1 % på rutebil og 41,2 % på personbil, MC og hest og vogn. Transport med hest og vogn var blitt forsvinnende liten og MC bare 2,3 %. For godstransport heter begrepet tonnkm. Godsbilen utførte på denne tiden stort sett bare nærtransport (såkalt distribusjonskjøring), og godsbilens andel var derfor så lav som 7 % av alt godstransportarbeid i landet. Det var sjøtransport som dominerte i innenlands godstransportarbeid med 62,5 %. Jernbanens andel var den dobbelte av veitransporten.


== 1939-1949 Fra rasjonering til samfunnsmessig styring ==
== 1939-1949 Fra rasjonering til samfunnsmessig styring ==
Skribenter
11 424

redigeringer