Skribenter
11 424
redigeringer
Linje 199: | Linje 199: | ||
Vi har foran omtalt artikkelen skrevet av Anne-Mette Nielsen om Vegen til trafikkultur. Dødsulykker med hestekjøretøy og automobiler. Hun oppgir at i gjennomsnitt for 1931-1935 inntraff årlig 84 dødsulykker med motorkjøretøyer innblandet. Fra og med [[1935]] har [[Statistisk sentralbyrå]] utgitt årlig statistikk over trafikkulykker. I [[1939]] ble 116 drept i trafikkulykker, og 2 595 ble skadet. | Vi har foran omtalt artikkelen skrevet av Anne-Mette Nielsen om Vegen til trafikkultur. Dødsulykker med hestekjøretøy og automobiler. Hun oppgir at i gjennomsnitt for 1931-1935 inntraff årlig 84 dødsulykker med motorkjøretøyer innblandet. Fra og med [[1935]] har [[Statistisk sentralbyrå]] utgitt årlig statistikk over trafikkulykker. I [[1939]] ble 116 drept i trafikkulykker, og 2 595 ble skadet. | ||
{{thumb|020 0015 Strømmen-Dodge.jpg|Fra 1932 til 1940 produserte Strømmens Værksted 1800 personbiler av typen Strømmen Dodge |Ukjent/Akershusmuseets fotosamling}} | |||
Veinettets tilstand og utvikling har naturligvis vært et viktig emne for politikere så vel som for trafikanter. Ved inngangen til [[1900]] gikk riksvei 50 – nåværende E6 – ikke lenger enn til Grong i [[Nord-Trøndelag]]. Lenger nord fantes bare veistykker her og der. Fra 1920-tallet ble det gitt statlige bevilgninger for utbedring, til minimums veibredde på 2-2,5 meter på farlige steder og med møteplasser, slik at veien kunne benyttes av biler frem mot [[Mosjøen]]. Mellom Mosjøen og [[Mo i Rana|Mo]] ligger Korgen, og det ville ta mange år før en vei over Korgen ble bygd ferdig. I påvente av denne fjerne fremtiden var vei ført til Elsfjord, og i begynnelsen av 1930-tallet ble det opprettet fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesøya. Derfra gikk det vei over Finneid til Mo. Så sent som på [[1930-tallet]] hadde [[Nord-Norge]] ennå ikke noe sammenhengende landverts transportnett til den sørlige delen av landet. [[Østlandet]] hadde fått et ganske omfattende offentlig veinett, [[Sørlandet]] hadde en gjennomgående veiforbindelse til Østlandet, derimot gjorde de mange fjordene på [[Vestlandet]] det umulig med et sammenhengende offentlig veinett. Det ble med veistumper. | Veinettets tilstand og utvikling har naturligvis vært et viktig emne for politikere så vel som for trafikanter. Ved inngangen til [[1900]] gikk riksvei 50 – nåværende E6 – ikke lenger enn til Grong i [[Nord-Trøndelag]]. Lenger nord fantes bare veistykker her og der. Fra 1920-tallet ble det gitt statlige bevilgninger for utbedring, til minimums veibredde på 2-2,5 meter på farlige steder og med møteplasser, slik at veien kunne benyttes av biler frem mot [[Mosjøen]]. Mellom Mosjøen og [[Mo i Rana|Mo]] ligger Korgen, og det ville ta mange år før en vei over Korgen ble bygd ferdig. I påvente av denne fjerne fremtiden var vei ført til Elsfjord, og i begynnelsen av 1930-tallet ble det opprettet fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesøya. Derfra gikk det vei over Finneid til Mo. Så sent som på [[1930-tallet]] hadde [[Nord-Norge]] ennå ikke noe sammenhengende landverts transportnett til den sørlige delen av landet. [[Østlandet]] hadde fått et ganske omfattende offentlig veinett, [[Sørlandet]] hadde en gjennomgående veiforbindelse til Østlandet, derimot gjorde de mange fjordene på [[Vestlandet]] det umulig med et sammenhengende offentlig veinett. Det ble med veistumper. | ||
Vi har foran i artikkelen hevdet at Norge hadde fått et tjenlig veinett for hest og vogn ved inngangen til [[den første verdenskrigen]]. Det gjaldt vel og merke for de delene av landet som hadde fått et veinett. I Bjørnland (1989) er veikapitalen (faste priser) beregnet å ha økt med 5 % om året mellom [[1913]] og [[1939]]. Veitrafikken (kjøretøykm) har i gjennomsnitt hatt en årlig økning på 8,4 % om året. Dersom det skjer årlig produktivitetsforbedring i anleggsvirksomheten, kan veitrafikken øke mer enn veikapitalen uten at trafikkforholdene blir dårligere. I disse årtiene er produktiviteten anslått å ha økt med 2 % om året. Bedring i produktivitet har altså ikke dekket gapet mellom trafikkvekst og vekst i veikapital. Forholdene i trafikken ble med andre ord dårligere. I Bjørnland (2018) fremgår det også at det er lite sannsynlig at veivedlikeholdet holdt tritt med veitrafikken. Politikerne ga med andre ord ikke det nye trafikkmiddel gode vekstvilkår. | Vi har foran i artikkelen hevdet at Norge hadde fått et tjenlig veinett for hest og vogn ved inngangen til [[den første verdenskrigen]]. Det gjaldt vel og merke for de delene av landet som hadde fått et veinett. I Bjørnland (1989) er veikapitalen (faste priser) beregnet å ha økt med 5 % om året mellom [[1913]] og [[1939]]. Veitrafikken (kjøretøykm) har i gjennomsnitt hatt en årlig økning på 8,4 % om året. Dersom det skjer årlig produktivitetsforbedring i anleggsvirksomheten, kan veitrafikken øke mer enn veikapitalen uten at trafikkforholdene blir dårligere. I disse årtiene er produktiviteten anslått å ha økt med 2 % om året. Bedring i produktivitet har altså ikke dekket gapet mellom trafikkvekst og vekst i veikapital. Forholdene i trafikken ble med andre ord dårligere. I Bjørnland (2018) fremgår det også at det er lite sannsynlig at veivedlikeholdet holdt tritt med veitrafikken. Politikerne ga med andre ord ikke det nye trafikkmiddel gode vekstvilkår. | ||
Det fremgår av det som er skrevet foran, at veitransport var blitt en viktig transportform da [[Den andre verdenskrigen|andre verdenskrigen]] brøt ut i 1939 selv om omfanget var meget beskjedent sammenlignet med forholdene i det 21. århundre. Transportarbeid er et vanlig mål på transportytelser. For persontransport heter begrepet personkm. I det siste fredsåret, 1938, utførte veitransport allerede mer enn halvparten av de totale personkm i landet fordelt med 3,5 % på drosjer, 14,1 % på rutebil og 41,2 % på personbil, MC og hest og vogn. Transport med hest og vogn var blitt forsvinnende liten og MC bare 2,3 %. For godstransport heter begrepet tonnkm. Godsbilen utførte på denne tiden stort sett bare nærtransport (såkalt distribusjonskjøring), og godsbilens andel var derfor så lav som 7 % av alt godstransportarbeid i landet. Det var sjøtransport som dominerte i innenlands godstransportarbeid med 62,5 %. Jernbanens andel var den dobbelte av veitransporten. | Det fremgår av det som er skrevet foran, at veitransport var blitt en viktig transportform da [[Den andre verdenskrigen|andre verdenskrigen]] brøt ut i 1939 selv om omfanget var meget beskjedent sammenlignet med forholdene i det 21. århundre. Transportarbeid er et vanlig mål på transportytelser. For persontransport heter begrepet personkm. I det siste fredsåret, 1938, utførte veitransport allerede mer enn halvparten av de totale personkm i landet fordelt med 3,5 % på drosjer, 14,1 % på rutebil og 41,2 % på personbil, MC og hest og vogn. Transport med hest og vogn var blitt forsvinnende liten og MC bare 2,3 %. For godstransport heter begrepet tonnkm. Godsbilen utførte på denne tiden stort sett bare nærtransport (såkalt distribusjonskjøring), og godsbilens andel var derfor så lav som 7 % av alt godstransportarbeid i landet. Det var sjøtransport som dominerte i innenlands godstransportarbeid med 62,5 %. Jernbanens andel var den dobbelte av veitransporten. | ||
== 1939-1949 Fra rasjonering til samfunnsmessig styring == | == 1939-1949 Fra rasjonering til samfunnsmessig styring == |