Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960): Forskjell mellom sideversjoner

| Motorkjøretøyer i alt || 45 468

|}

Landet vårt hadde tapt økonomisk verdiskaping gjennom et tiår. Det kunne vært nærliggende å tenke seg at det kunne ha slått ut med hensyn til bilhold. Tallene foran tyder ikke på det. De som skaffet seg MC, og spesielt personbiler, må ha hørt til de bemidlede som unngikk tidens problemer. Når det gjelder godsbil, må vi søke en annen forklaring.     

Det var den gangen lett å få sertifikat for kjøring med bil, og bruktbil lå innenfor mulighetene for banklån eller egenkapital. De initiativrike blant vognmennene skiftet fra hest til bil. Dessuten begynte næringslivet å få øynene opp for nytten av godsbil, for eksempel handelsbedrifter som kjøpte distribusjonsbiler og ekspanderte eller offentlige tekniske etater som kjøpte godsbil til anlegg og vedlikehold. Ifølge folketellingene oppga 11 400 i [[1920]] at de livnærte seg med å kjøre hest. Tallet hadde steget siden folketellingen i 1910. Ved folketellingen i 1930 hadde tallet sunket til 6 200. Det hadde således funnet sted en overgang fra vognmann til sjåfør, men det hadde også blitt behov for sjåfører på grunn av den økonomiske utviklingen. Dette forklarer nok veksten i tallet på godsbiler og drosjer på [[1920-tallet]]. De mange mindre landkommunene gjorde rutebilen velegnet i trafikk til og fra bykommunene, og det fantes allerede i [[1929]] langt flere rutebilselskaper enn kommuner.