Bodin prestegård: Forskjell mellom sideversjoner

'''Bodin prestegård''' var prestegård for [[Bodin prestegjeld]]. Et vidstrakt prestegjeld som fram til 1770 omfattet det meste av [[Salten]]. Gården lå like ved [[Bodin kirke]] og [[Bodøgård]]. Prestegården var en stor eiendom som strakk seg helt fra Hangåsbukta ved Bodøsjøen i sørvest, over og forbi Junkersfjellet til Skardalen og Bertnesskaret i nordøst<ref name=":0" />. Eiendommen omfattet det meste av de såkalte [[Rønvikjordene]], men disse er i all hovedsak dyrket opp i forrige århundre. Den gamle innmarka på gården lå hovedsakelig rundt selve gårdstunet og mot vest<ref name=":0">Gudbrandson, Terje: ''Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda''. Utg. Bodø kommune - Bygdebokkomittéen. 1989. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2017061307037}}.</ref>. På 1890-tallet ble det bygd ny prestegård på Rishaugen vest for den opprinnelige gården og den gamle prestegården ble tatt i bruk som landbruksskole. De gamle bygningene ble imidlertid revet og erstattet av nye moderne skolebygninger. Etter at landbruksskolen ble nedlagt ble disse tatt i bruk som [https://www.nfk.no/nordland-kultursenter/ Nordland kultursenter]. Prestegården som ble bygd på Rishaugen ble solgt til private like etter 1950 og det ble bygd ny villa som prestebolig nærmere hovedveien. For få år siden ble også denne solgt til private.

== Eldre historie ==

Det eldste tunet på prestegården lå like ved Bodin kirke hvor det nåværende Kirkely ligger, tett på østsiden av Bodøelva. Bodin prestegård og Bodøgård utgjorde i gammel tid storgården Bodin. Som så har blitt delt mellom kongen og kirken i to på papiret like enheter med en gammel skyld på 4 våg<ref name=":0" />. Utmarka var opprinnelig felles eiendom mellom de to gårdene, men gjennom hevd ble prestegården over tid en mye større eiendom enn Bodøgård. Dessuten ble de før selvstendige gårdene Vågøya, Kløvereng og Trondeng lagt direkte inn under prestegården. Mens prestegården ble en sammenhengende enhet, ble Bodøgård en oppstykket eiendom med utmark både vest for prestegårdens eiendom mot Hernes og med en skogteig langt inne på prestegårdens eiendom i Junkersfjellet. Bodøgård skar på sin side av prestegården mot sjøen slik at der ikke var tomt for sjøhus på prestegården og presten var avhengig å ha disse på Bodøgårds mark. Alt dette resulterte i gnisninger mellom to av landsdelens mektigste menn, som satt som naboer på hver sine gårder. Gjennom århundrene var det derfor en rekke stridigheter mellom kongens representant på Bodøgård og sognepresten<ref name=":0" />. Dette gjaldt grenser og rettigheter i både inn- og utmark. Dette var så kjent at [[Petter Dass]] nevner det i [[Nordlands trompet]]<ref name=":1">''Bodin kirke 750 år''. Utg. Rønnes trykk. 1990. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007092400008}}.</ref>:  

Den gamle bebyggelsen ved Bodøelva var i svært dårlig forfatning og sogneprest Friis fikk derfor bygdefolket med på at det var bedre å bygge opp en ny prestegård enn å vedlikeholde den gamle<ref name=":1" />. Den nye gården ble bygget opp ved Alberthaugen et stykke lenger vest og var et anlegg ingen hadde sett maken til i [[Salten]]<ref name=":0" />. Prestegården sto antagelig ferdig omkring 1750 og lignet mer et dansk slott enn en nordlandsk prestegård. Det er spekulert i om [[Christiansborg slott]] i [[København]] har vært forbilde for byggherren. Prestegården dannet en firkant som var 60 alen lang og 48 alen bred med et innelukket, steinlagt gårdsrom. Hovedbygningen utgjorde den ene siden av anlegget og denne var oppført i to etasjer med langsiden mot sør og hadde to fløybygninger ut fra hver ende. Disse fløyene var bygd sammen av en bygning som stod parallelt med hovedbygningen. Fløybygningene var lavere enn hovedbygningen og hadde ikke full andre etasje og var tekket med torv. Hovedbygningen hadde valmet tak tekket med tegl og midt på bygningen stod fram til 1809 et høyt smalt tårn. Gården var opprinnelig rødmalt, men ble hvitmalt i 1858. Over hovedinngangen stod et latinsk vers; "Nil sunt absque deo vigilium vigilante laborese" ("intet er vekternes arbeide uten at Herren våker")<ref name=":2" />. På hver side av gangen var det store stuer; dagligstua og storstua. Storstua var den største og flotteste og hadde en særlig flott kamin og vegger trukket med oljemalt lerret. Sør for storstua lå nordre og søndre storstuekammer, også med flotte oljemalte motiver på veggene. Det nordre storstuekammeret ble også kalt Louis Phillips værelse. Dagligstua lå som tidligere nevnt på andre side av gangen og i bredd med denne lå dagligstuekammeret mot gårdsrommet. Øst for disse rommene lå spisestua og et spiskammers mot veien og et kjøkken bak på nordsiden. I andre etasje var der som i første etasje en gang tvers gjennom hele bygningen og over storstua lå rødsalen mot sør og biblioteket og studerkammeret mot nord og gårdsrommet. Vestenfor disse rommene lå et kleskammer, samt et rom som senere ble innredet til kontor. Over dagligstua lå dagligstusalen og bak denne mot gårdsrommet lå jomfrukammeret med et kleskott. Øst for disse igjen lå spisestusalen og biljardsalen, hvor det i Friis’ dager stod et biljardbord<ref name=":2" />. 

Bygningens dekorasjoner var utført av prøyssiske laugsmaleren [[Gottfried Ezekiel]]. Dekorasjonene var rikt utført og det ble benyttet sterke farger etter tidens smak. Veggene var malt med blant annet jaktscener og skip i sjøgang, med omramminger i rokokkostil. Dørene var malt i sterke farger med marmorerte fyllinger og motiver fra det fjerne østen. Ezekiel dekorerte også interiører i flere av kirkene som titulærbiskopen fikk oppført<ref name=":0" />. Gjennom den vestre sidebygningen var det fra landeveien og inn til gårdsrommet en 4 alen brei innkjørsel og gjennom den østre sidebygningen mot bakgården og driftsbygningene var det to gjennomganger<ref name=":2" />. Alle bygningene og rommene hadde sine respektive navn, alt etter bruken gjennom tidene. Prestegården ble holdt relativt godt i hevd, bortsett fra at tegltaket på hovedbygningen ble byttet ut med torv av sogneprest Steen i 1835. Dette var imidlertid et feilgrep ettersom taket raskt fikk store lekkasjer. Taket ble på nytt tekket med tegl i 1858<ref name=":2">Bugge, Anders: ''Tapte prestegaarde''. Utg. Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring. Oslo. 1919. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2017061507406}}.</ref>. Sognepresten bodde i den gamle prestegården fram til først på 1890-tallet. Sogneprest Holter med familie var de siste som flyttet<ref name=":0" />. 

Sogneprester i prestegården ved Alberthaugen (1750-1892)<ref name=":0" />  

# Nicolai Christian Friis (1744-71)  

# Olaus Holter (1887-92)  

Etter at den gamle bebyggelsen fra titulærbiskop Friis sine dager ble omgjort til landbruksskole ble det bygd ny prestegård på toppen av Rishaugen. Denne gården hadde en idyllisk beliggenhet med vakker utsikt utover Saltenfjorden. Bebyggelsen bestod av hovedbygning, bårstue og driftsbygning. Eiendommen utgjorde 7,67 skyldmark og meste av den gamle innmarka fulgte med den nye prestegården. Landbruksskolen måtte på sin side begynne en utstrakt nydyrking<ref name=":0" />. Den nye prestegården fikk dessuten skogteig og rett til havnegang i utmarka nærmest grensen mot nabogården Jensvoll i øst. Presten bodde på Rishaugen til like etter 1950, men da ble gården solgt til Ole Berntsen som hadde fått sitt gårdsbruk ekspropriert i forbindelse med flyplassutbyggingen. Han la navnet Mostad på gården etter heimplassen på [[Værøy kommune|Værøy]]<ref name=":0" />. Ny prestebolig ble bygget nærmere hovedveien, men også denne er siden solgt.

Sogneprester i prestegården på Rishaugen (1892-1954)<ref name=":0" />:

# Olaus Holter 1892-1900 (Bodde også i den gamle prestegården)

# Alf Søvik (1948-1954) (Flyttet deretter til den nybygde presteboligen ved veien)

[[Fil:Rønvik Sindsykeasyl, Rønvik psykiatriske sykehus, Nordland - Riksantikvaren-T410 01 0116.jpg|miniatyr|Nordland psykiatriske sykehus. Til sykehuset ble det anlagt et stort gårdsbruk med blant annet areal fra den gamle prestegården. Gårdsbruket ved asylet - Bodin gård har i nyere tid overtatt jordveien ved både landbruksskolen og forsøksgården Vågøynes.]]