Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
Legger til noen bilder, utvelger og F1 merker.
m (Endring i første avsnitt, litt lenking og pirk.) |
m (Legger til noen bilder, utvelger og F1 merker.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Bolignøden i Oslo]]''' er gammel som byen selv, heter det. Men utover på [[1900-tallet]] ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses. | <onlyinclude>[[Bilde:Sagene menighet red 17.jpg|thumb|Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet.]]'''[[Bolignøden i Oslo]]''' er gammel som byen selv, heter det. Men utover på [[1900-tallet]] ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses. | ||
Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Samme år stod 14 161 familier, eller 36 448 voksne og 7 148 barn på Oslo leiegårdskontors lister over hussøkende. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på [[Grunerløkka]] var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. | Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Samme år stod 14 161 familier, eller 36 448 voksne og 7 148 barn på Oslo leiegårdskontors lister over hussøkende. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på [[Grunerløkka]] var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. <br /></onlyinclude> | ||
==Visjonene== | ==Visjonene== | ||
Da [[Oslo]] og [[Aker]] endelig ble [[Sammenslåingen av Oslo og Aker|slått sammen i 1948]], fikk byen tilgang til store områder i [[Groruddalen]], rundt[[ Østensjøvannet]] og på [[Nordstrandsplatået]]. Her skulle nye bysamfunn bygges opp fra bunnen av, og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Tidligere var det mest private investorer som bygde ut. Nå skulle kommunen alene bestemme i hvilken rekkefølge og på hvilken måte områdene skulle bygges ut. Stat og kommune styrte boligbyggingen, og fastsatte standarder for hvordan folk skulle bo. | <onlyinclude>[[Bilde:Stig borettslag 1950.jpg|thumb|Selvbyggerhusene på Stig reiser seg i begynnelsen av 1950-årene. Kilde: Groruddalen historielag.]]Da [[Oslo]] og [[Aker]] endelig ble [[Sammenslåingen av Oslo og Aker|slått sammen i 1948]], fikk byen tilgang til store områder i [[Groruddalen]], rundt[[ Østensjøvannet]] og på [[Nordstrandsplatået]]. Her skulle nye bysamfunn bygges opp fra bunnen av, og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Tidligere var det mest private investorer som bygde ut. Nå skulle kommunen alene bestemme i hvilken rekkefølge og på hvilken måte områdene skulle bygges ut. Stat og kommune styrte boligbyggingen, og fastsatte standarder for hvordan folk skulle bo. | ||
Oslo kommune planla byutviklingen, og gjorde klart hvilke områder som skulle brukes til boligbygging og hvilke som skulle brukes til andre formål. Målet var at alle som ønsket det kunne få sin egen bolig. Skulle dette innfris måtte boligene være 1) billige 2) av god kvalitet | Oslo kommune planla byutviklingen, og gjorde klart hvilke områder som skulle brukes til boligbygging og hvilke som skulle brukes til andre formål. Målet var at alle som ønsket det kunne få sin egen bolig. Skulle dette innfris måtte boligene være 1) billige 2) av god kvalitet | ||
Leilighetene måtte være store og moderne, slik at de både ble trivelige og praktiske. Samtidig måtte de være enkle og rimelige. Det handlet ikke bare om å ha et sted å bo. Boligene skulle bidra til utviklingen av gode borgere. Det ble viktig å bo riktig! | Leilighetene måtte være store og moderne, slik at de både ble trivelige og praktiske. Samtidig måtte de være enkle og rimelige. Det handlet ikke bare om å ha et sted å bo. Boligene skulle bidra til utviklingen av gode borgere. Det ble viktig å bo riktig!</onlyinclude> | ||
Å bo riktig betydde også at de hygieniske forholdene var utbedret i forhold til de gamle leiegårdene i sentrum. Det er ikke tilfeldig at boligblokkene ble bygd smale og med vinduer til hvert rom: Fordi sola ga lys og desinfiserte, gjaldt det å bygge slik at den slapp til så godt som mulig, også innendørs. Balkonger burde henges utenpå, slik at de ikke tok lys fra rommet innenfor. | Å bo riktig betydde også at de hygieniske forholdene var utbedret i forhold til de gamle leiegårdene i sentrum. Det er ikke tilfeldig at boligblokkene ble bygd smale og med vinduer til hvert rom: Fordi sola ga lys og desinfiserte, gjaldt det å bygge slik at den slapp til så godt som mulig, også innendørs. Balkonger burde henges utenpå, slik at de ikke tok lys fra rommet innenfor. | ||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
==Å bo eller ikke bo== | ==Å bo eller ikke bo== | ||
Boligreformatorene og politikerne betraktet hensynene til trivsel og hygiene som så viktige at de avstod fra å bygge billigere boliger, selv om dette var mulig. Ingeniør Olav Selvaag kom til å stå for en annen boligpolitikk – han mente det var mulig å bygge bra og billig. Gruppen med arkitekter og byplanleggere som fulgte «Bo riktig»-tankegangen og ingeniør og utbygger Olav Selvaag tenkte forskjellig om boligbygging. | [[Bilde:Linderudsletta 1957.jpg|thumb|Fra anleggsperioden for Linderudsletta, 1957. Foto: Leif Hansen.]]Boligreformatorene og politikerne betraktet hensynene til trivsel og hygiene som så viktige at de avstod fra å bygge billigere boliger, selv om dette var mulig. Ingeniør Olav Selvaag kom til å stå for en annen boligpolitikk – han mente det var mulig å bygge bra og billig. Gruppen med arkitekter og byplanleggere som fulgte «Bo riktig»-tankegangen og ingeniør og utbygger Olav Selvaag tenkte forskjellig om boligbygging. | ||
[[Olav Selvaag]] var også opptatt av å bygge boliger for folk flest. Det var viktigere å bygge boliger som var overkommelige i pris, enn å følge byplanleggernes standardmål, mente Selvaag. «Veien vi må gå for å løse problemet er å bygge 30 000 boliger pr. år til kr. 15 000,- istedenfor 15.000 boliger per år til kr. 30 000» sa Selvaag allerede i 1949. | [[Olav Selvaag]] var også opptatt av å bygge boliger for folk flest. Det var viktigere å bygge boliger som var overkommelige i pris, enn å følge byplanleggernes standardmål, mente Selvaag. «Veien vi må gå for å løse problemet er å bygge 30 000 boliger pr. år til kr. 15 000,- istedenfor 15.000 boliger per år til kr. 30 000» sa Selvaag allerede i 1949. | ||
| Linje 69: | Linje 69: | ||
{{er det her}} | {{er det her}} | ||
{{f1}} | |||