Bolignøden i Oslo
For over femti år siden var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet.I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Samme år stod 14.161 familier, eller 36.448 voksne og 7.148 barn på Oslo leiegårdskontors lister over hussøkende. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere.
Bolignøden var gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
Visjonene
Da Oslo og Aker endelig ble slått sammen i 1948, fikk byen tilgang til store områder i Groruddalen, rundt Østensjøvannet og på Nordstrandsplatået. Her skulle nye bysamfunn bygges opp fra bunnen av, og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Tidligere var det mest private investorer som bygde ut. Nå skulle kommunen alene bestemme i hvilken rekkefølge og på hvilken måte områdene skulle bygges ut. Stat og kommune styrte boligbyggingen, og fastsatte standarder for hvordan folk skulle bo.
Oslo kommune planla byutviklingen, og gjorde klart hvilke områder som skulle brukes til boligbygging og hvilke som skulle brukes til andre formål. Målet var at alle som ønsket det kunne få sin egen bolig. Skulle dette innfris måtte boligene være 1.billige 2.av god kvalitet
Leilighetene måtte være store og moderne, slik at de både ble trivelige og praktiske. Samtidig måtte de være enkle og rimelige. Det handlet ikke bare om å ha et sted å bo. Boligene skulle bidra til utviklingen av gode borgere. Det ble viktig å bo riktig!
Å bo riktig betydde også at de hygieniske forholdene var utbedret i forhold til de gamle leiegårdene i sentrum. Det er ikke tilfeldig at boligblokkene ble bygd smale og med vinduer til hvert rom: Fordi sola ga lys og desinfiserte, gjaldt det å bygge slik at den slapp til så godt som mulig, også innendørs. Balkonger burde henges utenpå, slik at de ikke tok lys fra rommet innenfor.
Å bo riktig handlet også om trivsel, om rom til frihet, om å unngå rot og kilder til konflikter. Familien, barna og de voksne skulle leve sine liv med rom nok, med bad som fungerte og kjøkken som var enkelt å holde rent. Slik ble gode borgere skapt, som igjen ville skape det moderne, gode samfunnet - økt levestandard, mindre fattigdom, mindre sykdom, vekst i næringslivet - et framtidsrettet samfunn.
Å bo eller ikke bo
Boligreformatorene og politikerne betraktet hensynene til trivsel og hygiene som så viktige at de avstod fra å bygge billigere boliger, selv om dette var mulig. Ingeniør Olav Selvaag kom til å stå for en annen boligpolitikk – han mente det var mulig å bygge bra og billig. Gruppen med arkitekter og byplanleggere som fulgte “Bo riktig”-tankegangen og ingeniør og utbygger Olav Selvaag tenkte forskjellig om boligbygging.
Olav Selvaag var også opptatt av å bygge boliger for folk flest. Det var viktigere å bygge boliger som var overkommelige i pris, enn å følge byplanleggernes standardmål, mente Selvaag. “Veien vi må gå for å løse problemet er å bygge 30.000 boliger pr. år til kr. 15.000, - istedenfor 15.000 boliger pr. år til kr. 30.000,” sa Selvaag allerede i 1949.
Myndigheten mente det var behov for 100.000 nye boliger. Selvaag påstod at det virkelige behovet for boliger var langt større. For å dekke boligmangelen innen overskuelig framtid, måtte man bygge billigere, mente Selvaag. Dette kunne gjøres ved å redusere forbruket av materialer og arbeidskraft ved seriebygging av standardiserte hustyper bruke rasjonelle konstruksjoner organisere av arbeidet på byggeplassen. ha fri konkurranse!
Å bo riktig Interiørarkitekt Liv Schjødt siterte en britisk politiker da hun sa: “Vi kan ikke skape førsteklasses borgere i tredjeklasses boliger.”
Boligreformatorene gikk ut i fra at det var en sammenheng mellom hvordan man bodde og hvordan man utviklet seg som menneske og borger i samfunnet. Derfor snakket de om å bo riktig.
Forestillingen om hva det var å bo riktig, hvilte i all hovedsak på to tankestrømninger: 1.En hygienisk tankegang fra slutten av 1800-tallet: hygienen var et medisinsk prosjekt. Dette var viktig for byens politikere i første halvdel av 1900-tallet. Nå gjorde byutvidelsen og lettere tilgang på banklån (opprettelsen av Husbanken) et bredere gjennomslag mulig i boligbyggingen. 2.En mentalhygienisk tankegang: psykologer, psykiatere og barnehagelærere undersøkte bruken av boliger bygd i 1930 årenes Oslo. Å bo riktig betydde at barna hadde eget rom til å ta imot besøk av kamerater og leke i inne. Da måtte de ikke ty til gata. Foreldrene skulle ha eget soverom, og fra en viss alder skulle gutter og jenter slippe å dele soverom, begge deler ut i fra seksualhygieniske hensyn. Soverommene skulle utstyres med kott og skap, dette skulle fjerne rot og gjøre det lettere å holde rent. Badet måtte være stort nok. Kjøkkenet derimot måtte ikke være for stort, for da kunne kjøkkenet bli mer ett oppholdsrom og til og med et soverom - uhygienisk, tenkte boligreformatorene. For å forstå hvorfor de hygieniske og mentalhygieniske hensynene var så altoverveiende for boligreformatorene, må vi se hvilken sammenheng de kom i. Etter krigen var man opptatt av å skape et bedre samfunn. Hvem skaper samfunnet, om ikke menneskene som bor der? Det sunne mennesket var det arbeidsdyktige, aktive og harmoniske mennesket; det som kunne trygge og videreutvikle demokratiet og skape det økonomiske grunnlaget for et samfunn med nok til alle. Å bekjempe fattigdom og nød i befolkningen, betydde også å sikre en nyvunnet fred. Demokratiet skulle styrkes gjennom å skape gode hjem.