Bybrannen i Drammen 1866
Sommerdagene 12. og 13. juli 1866 brente store deler av trehusbebyggelsen på Bragernes. Etter brannen oppsto et helt nytt bysentrum. Med halve byen mellom Øvre Sund og Lierstrand som en rykende branntomt ble det mulig å planlegge byen på ny, slik man ønsket at den burde være.
Tendenser til forandring av byen hadde vært å spore, som den nye hovedbrannstasjonen i teglsten som ble bygget året før brannen (den venstre tårnbygningen) og den store murte oppdragelsesanstalten som skipsreder Erik Børresen bekostet (i dag Børresen skole). Men den tette trebyen med rekker av tømmerhus langs smale, buktende gateløp, ga lite rom for forandring. I årene etter brannen ble byen radikalt endret. Det ble laget et ”skjema” som i fremtiden ville gi en moderne by med gedigne murhus, etter forbildet av europeiske storbyer som Berlin, München, Wien og ikke minst Paris. Med sine brede boulevarder, rette gateløp høye murgårder, store parker og staselige offentlige bygninger var dette et mål å strekke seg mot. Vi taler om borgerskapets store hundreår!
Men la oss stanse opp et øyeblikk. I 1866 gikk 388 eiendommer med i brannen, foruten kirken. Tomteeierne ønsket å bebygge tomtene sine på ny og sette nye tømmerhus på de gamle kjellerne. Slik hadde det alltid vært. Store branner hadde herjet mange ganger. Senest i 1858 brente syv eiendommer på Bragernes. Året før var det også brann, og store strøk var avsvidd både i 1817 og 1838. Strømsø hadde - hittil - sluppet lettere unna, men i 1870 ble også Strømsø sentrum og Tangen rammet av en storbrann der i alt 240 gårder gikk opp i røyk. I vår tid skjer storbranner gjerne eksplosjonsartet, men bringes raskt under kontroll. For 200 år siden skjedde det i slow motion: Hjulpet av ugunstig vindretning kunne brannen spise seg ubønnhørlig fra hus til hus, uten at det var mulig å få frem nok vann med hest og vogn og menneskehender til at brannen lot seg slukke. Da var det mer effektivt å rive hus for å hindre spredning, men dette tok som man kan tenke seg tid. Tidsfaktoren var avgjørende for å hindre katastrofe, og derfor ble en vaktstasjon (Brannposten) anlagt i åsen i 1817, slik at man hurtig kunne varsle ved å avfyre en kanon.
Men brannen i 1866 hadde helt andre konsekvenser enn tidligere branner: 5000 ble husløse, og mange måtte ty til en teltleir. Det var nå byens ledelse ”tok grep”. Det er ikke sikkert at dagens nærdemokrati hadde gjort en slik løsning mulig, men den gang var det menn med posisjon og formue som bestemte. Kun fem måneder etter brannen var nye bygningsvedtekter på plass. Et helt nytt gatenett var prosjektert med rette gater og kvartaler med avkuttede hjørner. Med jevne mellomrom ble det anlagt brede branngater på 30 alens bredde (19 m) for å hindre en ny brann i å spre seg. (St. Olavs gate, Erik Børresens allé og Losjeplassen er slike branngater). For enden av bybrua ble torget regulert til en 50 m bred plass. Det ble laget en kvartalsstruktur som var mye bredere enn det gamle byområdet, men oppe ved parken ble byen ”klippet av” mot Landfalløya som ikke var berørt av brannen.
På denne tiden var byvollene rundt Europas storbyer oppgitt. Kanoner med riflet løp som skjøt granater gjorde befestningsvoller rundt byene unyttige, og man kunne like gjerne fjerne dem. I 1850-årene brøt byene endelig gjennom sine århundregamle stengsler bak vollene. Menneskene brøt løs fra trangboddhet og ny bebyggelse vokste i rekordartet tempo utover og slukte forstedene. I København ble deler av byvollen bevart til park og fornøyelsespark (Tivoli). Andre steder, som i Wien og München, ble det anlagt brede boulevarder der byvollene hadde vært. De fikk navn av esplanader (det flate området som kanonene skulle dekke) og ble borgerskapets foretrukne spaserstrøk. I Drammen ble det nye torget og Gamle Kirkeplass anlagt som om det var en esplanade, og de nye branngatene ble utformet som boulevarder. Bragernes torg kunne godt vært kalt ”Esplanaden” som i Helsingfors. Den nystiftede Foreningen for Drammens forskjønnelse og gavn trådte til med planting av alleer i de brede gatene.
Vi merker oss den moderne holdningen, at med planer, linjal, passer kunne man skape en organisert og bedre by i fremtiden. Byplanleggerne hadde dessuten is i magen, for mens folk ennå lå i telt, igangsatte de storslåtte offentlige bygninger. Disse skulle inspirere andre til å bygge likedan, slik at byen over tid skulle fylles opp av god arkitektur. Men først måtte næringslivet komme i gang, før man kunne løse bagateller som folks boliger. Planleggerne hadde utpreget forståelse av hva en moderne by som Drammen trengte. Teater! - sa de. Folk som kommer for å gjøre forretninger her må underholdes i teater, de må bespises godt, bo fint på moderne hotell og høre konserter. Så byen måtte ha et fasjonabelt hotell, restauranter og en uterestaurant i den nyanlagte parken. Og børsen måtte hurtig komme opp, for byen skulle puste hovedstaden i nakken og ha minst like store og prektige bygninger som i Christiania. Da ville det bli forretninger av det!
Planleggerne utlyste arkitektkonkurranser for de viktigste bygningene omkring og i nærheten av byens store nye torg. Den svenske arkitekten Victor Emil Langlet, som hadde tegnet Stortingsbygningen, fikk tegne Børsen (1868-70) og Drammens teater (1869-70), som begge overstrålte Christiania børs og teater. Ruinen etter Bragernes gamle kirke fra 1600-tallet sto i veien for reguleringssjefens siktelinje på Gamle Kirkeplass. Nå ble det utlyst konkurranse om ny kirke som ble lagt opp på høyden ovenfor torget og i siktelinjen fra broen. Konkurransen om byens nye ”katedral” ble holdt året etter brannen, og den nye gotiske kirken sto ferdig få år senere. Kirken lå ikke lenger ved torget der folk gikk, men lå romantisk tilbaketrukket i en park som et synlig bilde på et gudfryktig samfunn. Rådhuset kom opp på samme tid, og snart kom sykehuset og nye store skolebygg.
Så var det alle bolighusene som skulle oppføres: Helt siden grunnleggelsen av Christiania (Oslo) i 1624 hadde myndighetene forsøkt å påby murhus, mens norske beboere insisterte på trehus. I Christiania ble mur og utmurt bindingsverk trumfet igjennom med mange unntak, og det styrte nyetableringer ut til de uregulerte forstedene. I Drammen funderte ledelsen over dette; hvis man tillot trehus i kun én etasje, tenkte de, så ville stigende tomtepriser etter hvert gjøre det ulønnsomt å bygge annet enn murhus i flere etasjer. De tenkte langsiktig. Først i dag ser profetien ut til å gå i oppfyllelse! Tomteeierne den gang fant snart ut at de kunne bygge trehus der loftet var innredet og opplyst med karnapper og arker. Panel og listverk ble nå masseprodusert på snekkerfabrikker. Dermed fikk husene i realiteten to etasjer. Disse ”drammenshus” ligner samtidige hus i andre norske byer med tilsvarende reguleringsbestemmelser. Noen murte forretningsgårder ble imidlertid oppført i tiårene etter brannen, men ikke i det antall planleggerne håpet. Et prospekt av byen fra 1883 viser lav trehusbebyggelse spredt utover. Det tok tid å få på plass den nye byen.
Av hensyn til de dårlige grunnforholdene (sand og leire), ble et belte langs elva liggende ubebygd. Mer enn noe forteller dette om en by som endret struktur, for det var langs bredden sjøbuene hadde ligget skulder ved skulder. Når var de ikke lenger nødvendige! Bare noen måneder etter brannen fikk Drammen jernbaneforbindelse, riktignok bare til Randsfjorden via Hokksund, men det var her vare- og råvaretransporten gikk. Banen til Christiania ble (med mye motvilje fra byens handelsstand!) åpnet i 1872. Den nye byen hadde dermed jernbaneforbindelse og en ny stor stasjonsbygning på Strømsø, som fikk sitt sentrum flyttet opp til bybrua. I 1870 ble det utarbeidet en gatestruktur tilsvarende Bragernes’ for de brente deler av Strømsø. Dermed ble bysentrum mye mer konsentrert enn før brannen. Man fikk et mer kompakt bymessig område, omgitt av lav trehusbebyggelse på rommelige tomter. Folk med ressurser bygget hus også i randsonen rundt byen. Bykjernen fikk mer karakter av forretningsstrøk. Drammens store nye park ble anlagt med slyngende stier og med velholdt beplantning, som en avlegger av Stottsparken i Christiania. Det ble planlagt et fasjonabelt villastrøk ”bag slottet” innenfor parken. Landbruket forsvant også ut av byen i løpet av 1800-tallet. Bragernesåsen som hadde vært beitemark, ble beplantet med trær og fikk spaserveier. En noe tilsvarende utvikling skjedde på Strømsø etter 1870, men her overlevde trehusbebyggelsen på nordvestre del til langt inn på 1900-tallet.
Men forandringen fra før brannen gikk mye dypere enn dette: I den gamle byen hadde det meste foregått i privat regi: En krets kjøpmannsfamilier vanket i hverandres hus. Deres bygårder rommet deres bolig, virksomhet, gårdsdrift, enger og haver. Selv rådhuset holdt til i leide lokaler. Nå ble funksjonene offentlige. En kollektiv borgerlig offentlighet rådet nå grunnen. Det var blitt mote å bevege seg ute, gatelangs, i parker og i butikker. Man fikk offentlige parker, offentlig teater, nye byen, ridehus, hotell og restauranter. Gamle foto fra Strømsø illustrerer hvordan Bragernes kunne sett ut dersom brannen i 1866 ikke hadde inntruffet. Byen hadde gjennomgått første fase i et sceneskifte fra handelsby til moderne europeisk by forberedt for den gryende industrien. I 1873 avholdt Drammen en stor håndverks- og industriutstilling, den første store i landet. Man var klar for fremtiden.
Kilde:
- Historieboka.no med råtekst av Einar Sørensen