Veiledere, Administratorer
173 089
redigeringer
Cecilia Christina Schøller (1720–1786) (vis kilde)
Sideversjonen fra 12. okt. 2020 kl. 13:07
, 12. okt. 2020→Liv og virke
| Linje 30: | Linje 30: | ||
Hun hadde fortsatt tittelen kammerherrinne, men det gikk an å komme høyere enn dette. Denne tittelen hadde hun som enke etter kammerherre Stie Schøller, og det var normalt slik kvinner fikk denne type titler. Men Cecilia Schøller lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. I 1776 reiste hun til København, og på en eller annen måte klarte hun å få en egen tittel. Den 14. mai 1777 ble hun geheimrådinne. Tittelen [[geheimeråd]] var egentlig forbeholdt de som var i kongens råd, mer eller mindre det samme som en statsråd i regjeringa i dag. Slike titler ble også solgt som ærestitler, men da bare til menn. Hvor mye hun betalte vet vi ikke, men trolig måtte hun gi et bidrag til kongens kasse som var enda større enn det menn ga for en slik tittel. Etter [[rangen av 1746]] var «andre geheimeråder», altså de som hadde ærestittel og ikke et embete knytta til tittelen, på 12. nivå i 1. klasse. Det var hele 9. klasser, og selv for å komme inn i den nederste måtte man være offiser eller kongelig tjenestemann. I det hele tatt var det få i Norge som tilhørte 1. klasse, og Cecilia Schøller er som kvinne helt unik i dette henseende. For å markere sin rang plasserte hun ei grevinnekrone i monogrammet som pryda smijernsrekkverket utafor Stiftsgården. Teknisk sett sto hun egentlig noe over ei grevinne i rang, for de var på 2. nivå i 2. klasse. | Hun hadde fortsatt tittelen kammerherrinne, men det gikk an å komme høyere enn dette. Denne tittelen hadde hun som enke etter kammerherre Stie Schøller, og det var normalt slik kvinner fikk denne type titler. Men Cecilia Schøller lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. I 1776 reiste hun til København, og på en eller annen måte klarte hun å få en egen tittel. Den 14. mai 1777 ble hun geheimrådinne. Tittelen [[geheimeråd]] var egentlig forbeholdt de som var i kongens råd, mer eller mindre det samme som en statsråd i regjeringa i dag. Slike titler ble også solgt som ærestitler, men da bare til menn. Hvor mye hun betalte vet vi ikke, men trolig måtte hun gi et bidrag til kongens kasse som var enda større enn det menn ga for en slik tittel. Etter [[rangen av 1746]] var «andre geheimeråder», altså de som hadde ærestittel og ikke et embete knytta til tittelen, på 12. nivå i 1. klasse. Det var hele 9. klasser, og selv for å komme inn i den nederste måtte man være offiser eller kongelig tjenestemann. I det hele tatt var det få i Norge som tilhørte 1. klasse, og Cecilia Schøller er som kvinne helt unik i dette henseende. For å markere sin rang plasserte hun ei grevinnekrone i monogrammet som pryda smijernsrekkverket utafor Stiftsgården. Teknisk sett sto hun egentlig noe over ei grevinne i rang, for de var på 2. nivå i 2. klasse. | ||
Stiftsgården sto helt ferdig i 1778, men geheimerådinne Schøller flytta aldri inn. Hun lot det heller ikke innrede helt ferdig, og med unntak av tjenerskap, gartnere og andre som holdt huset ved like var det tomt fram til hennes død. For det meste bodde hun i København i sine siste år, og når hun var i Trondheim bodde hun heller i et hus hun hadde arva etter mannen på [[Kalvskinnet]]. | Stiftsgården sto helt ferdig i 1778, men geheimerådinne Schøller flytta aldri inn. Hun lot det heller ikke innrede helt ferdig, og med unntak av tjenerskap, gartnere og andre som holdt huset ved like var det tomt fram til hennes død. For det meste bodde hun i København i sine siste år, og når hun var i Trondheim bodde hun heller i et hus hun hadde arva etter mannen på [[Kalvskinnet (Trondheim)|Kalvskinnet]]. | ||
Den 17. april 1786 døde hun av «bensvaghed» i København. Hun ble gravlagt under prekestolen i Sct. Nicolai kirke i København, og etter at den brant ned ble grava flytta til Assistens kirkegård. På hennes gravminne er det hogd ut et kart over Norge, og minneordene lyder: | Den 17. april 1786 døde hun av «bensvaghed» i København. Hun ble gravlagt under prekestolen i Sct. Nicolai kirke i København, og etter at den brant ned ble grava flytta til Assistens kirkegård. På hennes gravminne er det hogd ut et kart over Norge, og minneordene lyder: | ||