Coop NKL: Forskjell mellom sideversjoner

Det tidligste norske forbrukersamvirket var et sammensatt fenomen, både geografisk, sosialt og politisk-ideologisk. Et fellestrekk for de tidligste foreningsdannelsene i 1850-åra var at de oppsto i byene og at initiativet ofte kom ovenfra. Foreningsdannelsene fra 1860-åra og framover var i vesentlig grad knyttet til norske bygdesamfunn, og de synes i betydelig større grad å ha vokst fram nedenfra og på lokalt initiativ. Thranitterbevegelsen har ofte blitt forstått som utgangspunktet for forbrukersamvirket i Norge. Nyere forskning (Lange et al. 2006) synes å peke på at andre plattformer var vel så viktige. Fra thranitterbevegelsen utgikk riktignok de første impulsene til kooperativ virksomhet, men som andre selvhjelpsbevegelser var den primært orientert mot samvirke på produsentsiden av økonomien. Bevegelsen fikk særlig gjennomslag på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag, men det var tilsynelatende bare noen få steder – som i byene Horten og Larvik i Vestfold – at det dannet seg en form for forbrukerorienterte foreninger. Disse fikk imidlertid ingen langvarig betydning. Den aktivistiske og opposisjonelle holdningen til det etablerte samfunnet som bevegelsen demonstrerte, virket dessuten til å reise sterke motkrefter. Og det framstår ifølge Lange og hans medarbeidere som om det snarere var blant disse motkreftene at de første varige foreningsdannelsene skjedde. Motkreftene hadde to organisatoriske ankerfester. Det ene var de filantropisk orienterte arbeiderforeningene, som vokste fram i 1850- og 60-åra, og som etter hvert ble politisk knyttet til partiet [[Venstre]]. Slike foreninger oppsto i byer som Moss, Bergen og Kristiania. Det andre tyngdepunktet for motkreftene var [[Søren Jaabæk]]s bondevenner, som allierte seg med arbeiderforeningene i denne saken, og dessuten trakk med seg viktige støttespillere som skogeieren og industrimannen [[Helge Væringsaasen]] og statistikeren [[Jacob Neumann Moen]].