Danmark-Norge: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Danmark-Norge]]''' er navnet på kongeriket [[Danmark]] med [[Norge]] og de tidligere norske skattlandene mellom [[1536]] og [[1814]]. Denne perioden er kjent som ''unionstiden'', ''dansketiden'' eller ''foreningstiden''. Den har også blitt omtalt som «400-års-natten» eller «de mørke århundrer».  

Danmark og Norge utgjorde sammen med [[Sverige]] en [[personalunion]], [[Kalmarunionen]], fra [[1387]]. I 1536 hadde Sverige gått ut av unionen, og Norge ble definert som et dansk lydrike, eller en provins. Det dreide seg med andre ord ikke lenger om en union, men om ett rike bestående av to hovedland, helstaten Danmark-Norge.

Perioden var preget av at norske elitegrupper ble skjøvet til side og erstattet med dansker, slesvigere og holsteinere i ledende roller, at nordmennene ble påtvunget lutherdommen gjennom [[reformasjonen]], og at staten stilte stadig større krav til skatteytelser, militærtjeneste og «sedelig» oppførsel. Imidlertid var perioden også preget av jevn folkevekst og økonomisk utvikling, og nye næringer ble etablert, ofte ved hjelp av innvandrede entreprenører fra blant annet Nederland og Tyskland. Norges grenser slik vi kjenner dem i dag ble etablert i perioden, først ved landavståelsene på midten av 1600-tallet, deretter ved grenseoppgangen mellom Norge og Sverige i 1751, og til slutt ved at Danmark beholdt [[Færøyene]], [[Island]] og [[Grønland (øy)|Grønland]] da Norge ble avstått til Sverige i 1814.