Den norske kirke under andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

 

Denne artikkelen omhandler '''[[Den norske kirke under andre verdenskrig]]'''. Kirkekampen var en vesentlig del av den sivile motstandskamp under okkupasjonen. Biskopene og prestene nedla den statlige delen av sine embeter, med følger for arkivene. Det gjaldt blant annet føringen av kirkebøker og fødselsregistre.  

Etter krigsutbruddet rådet det også på kirkelig hold usikkerhet den første tiden. Straks etter krigsutbruddet formante Oslo biskop Eivind Berggrav i et par radiotaler folket til fred og ro, verdighet og samhold. Han deltok aktivt i det politiske spill i dagene og ukene etter 9. april, og bidro til at NS-lederen Vidkun Quisling måtte trekke seg tilbake som selvbestaltet norsk regjeringssjef etter en knapp uke. Det skjedde ingen øyeblikkelig inngrep i kirkens liv. Etter at Høyesterett nedla sine embeter i protest 12. desember 1940, medførte det at kirken ikke lenger kunne anbefale folk å vise lydighet mot okkupasjonsmakten. De nye makthaverne sto bak overgrep mot enkeltmennesker og bestemte grupper, og det skapte usikkerhet og frykt blant folk. Kirken var ved årsskiftet 1940/41 ennå ikke alvorlig truet eller angrepet. Den var fortsatt en intakt institusjon med et omfattende nettverk som nådde ut til folk på lokalplanet.   

Kirkekampen begynte for alvor i januar 1941 da biskopene på kirkens vegne protesterte mot rettskrenkelsene i samfunnslivet. I et brev til Kirkedepartementet trakk de frem som eksempler Hirdens voldsopptreden, Høyesteretts demisjon og inngrepet i prestenes taushetsplikt. De ba om å få klarhet i spørsmålet om staten aktet å følge de retts- og moralregler som var forutsatt i kirkens lære. Tre av biskopene overleverte også et par uker senere et promemoria om forholdet til departementet, hvor det sto at ”den samfunnsmessige styring i den senere tid (…) gir inntrykk av at det er revolusjonære tilstander i landet”. Da departementet i sitt svar prøvde å bagatellisere rettskrenkelsene, samlet biskopene sin brevveksling med departementet, og sendte den som hyrdebrev til landets prester og menigheter. Hyrdebrevet ble beslaglagt av Sikkerhetspolitiet som fikk fatt i vel 20 000 av de 50 000 trykte eksemplarer. Det ble lest i en rekke kirker 9. februar 1941, og snart kjent over hele landet. Hyrdebrevet vant gjenklang over store deler av folket. Dette skjedde etter at konge, regjering, Storting og Høyesterett var satt ut av spill. Kirken var ennå intakt, men samarbeidet mellom biskopene og departementet ble stadig vanskeligere. Det kom departementale bestemmelser som bidro til å øke kløften mellom partene i kirkekampen. På flere måter ble det forsøkt å legge vanskeligheter i veien for Oslo biskop, og minske hans innflytelse og anseelse. Departementets hovedsiktemål var hele tiden å gjøre den norske kirke til en lydig tjener for den politiske nyordning eller nasjonalsosialistiske ideologi. Biskopene protesterte mot ungdomstjenesten i et brev 14. februar 1942 til Kirkedepartementet  og Departementet for arbeid og idrett, i forbindelse med lov 5. februar 1942 om nasjonal ungdomstjeneste som fastslo at enhver norsk gutt og jente mellom10 – 18 år skulle gjøre tjeneste i NS’ ungdomsfylking. I denne kampen sto kirken sammen med foreldrene og skolen. Den katolske biskop i Oslo sluttet seg til brevet. Aksjonen var også rettet mot Norges Lærersamband som skulle tvinge lærerne til å arbeide for ungdomstjenesten. Jødespørsmålet var oppe i forbindelse med Kirkedepartementets forslag i september1941 om å forby ekteskap mellom norske statsborgere og personer av samisk eller jødisk avstamning i opptil tredje generasjon. Berggravs uttalelse på biskopenes vegne var at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjente enkelte folk og raser menneskeverdet, var i åpenbar strid med kirkens grunnsyn. Da NS i mars 1942 anklaget jødene for ”å forgifte den norske folkesjel”, tidde Kirken, mest på grunn av taktiske overveielser i forbindelse med den forestående aksjon.  Først etter at arrestasjonen av jødene ble hyppigere utover høsten, og med en forordning om inndragning av jødenes formue, avga Den Midlertidige Kirkeledelse (se nedenfor) en erklæring 10. november 1942 som fordømte jødeforfølgelsen.  

Muligheten av en embetsnedleggelse for biskopene var gjenstand for interne overveielser og drøftinger i hele 1941, særlig etter et bispemøte i juli. De ønsket at en slik handling helst kom som et svar på en dramatisk provokasjon mot kirken, som kunne bli forstått og få tilslutning i menighetene. Hendelsen som utløste krisen og førte til brudd mellom kirken og staten, inntraff i forbindelse med at Vidkun Quisling skulle utnevnes til ministerpresident 1. februar 1942. Domprost Arne Fjellbu ble fratatt sin ordinære høymessegudstjeneste i Nidarosdomen den søndagen statsakten på Akershus fant sted. Politiet stengte domkirkens dører da domprosten senere på dagen forrettet ved en gudstjeneste som var kunngjort på forhånd. Fjellbus handling ble oppfattet som en ”politisk demonstrasjon”, og han ble 19. februar av ministerpresidenten meddelt avskjed fra sitt embete med øyeblikkelig virkning. Etter avskjedigelsen av Fjellbu sendte alle biskopene 24. februar likelydende brev til kirkeministeren hvor de redegjorde for beslutningen om å nedlegge den statlige delen av sitt embete. Den kirkelige del ville de imidlertid beholde, da de ikke brøt med den norske kirkes gudstjenestelige ordninger. De ga avkall på lønn og andre fordeler som hørte med til det å være statstjenestemann. Kirkedepartementet besvarte biskopenes brev med å suspendere dem fra sine embeter. Seks av syv fikk senere avskjed ”uten rett til embetstittel og verdighet”. Bare biskop Johan Støren ble avskjediget på vanlig måte på grunn av aldergrensen, men han varslet om at han ikke ønsket å stå i en særstilling. De fikk meldeplikt for politiet. Domprostene stilte seg solidariske med biskopene og nedla sine embeter da departementet ville overlate bestyrelsen av bispeembetene til disse. Bestyrelsen av domprost- og bispekontorene ble overdratt prester som inntil da hadde vært lojale overfor NS. De fleste prester og en rekke menighetsråd ga departementet melding om at de sto solidarisk med sin biskop. Biskopenes brev om embetsnedleggelse ble lest opp i de fleste av landets kirker 1. mars 1942.

Beslutningen om å danne Kristent Samråd ble tatt på et møte i Oslo bispegård 25. oktober 1940, hvor biskop Eivind Berggrav hadde invitert en rekke kirke- og organisasjonsledere til privat samvær. En erklæring om Kristent Samråd for den norske kirke, utarbeidet på forhånd av professor Ole Hallesby, rektor Hans Høeg og biskop Eivind Berggrav fikk full tilslutning på møtet. Det skulle ikke ha noen organisatorisk myndighet. Organer og organisasjoner skulle fortsatt ha ansvaret på egne arbeidsfelt. Kristent Samråd skulle være et felles kontaktorgan, og utgjøre en felles front mot den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk. I erklæringen het det at de ”uten omsvøp vil følge vår gamle, prøvde reformatoriske og haugianske linje på det inspirerte Guds ords grunn etter vår kirkes lutherske bekjennelse”. Den ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smebye og prest Ingvald Bernhard Carlsen. Kristent Samråd trådte offentlig frem på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus 28. oktober 1940. Møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet, og ble stort sett mottatt med glede. I pakt med tiden fikk Kristent Samråd et konservativt teologisk preg. Det virket samlende på store deler av kristenfolket, men ble møtt med en viss skepsis i enkelte kirkelige kretser, som miljøet omkring Det teologiske fakultet og radikale lekmannskretser på Vestlandet. Rådet hadde verken formann eller sekretær; det ble ikke ført noen protokoll. I praksis kom det til å fungere som kirkens generalstab. Det samarbeidet tett med biskopene, og forberedte saker for bispemøtet, som opptrådte offentlig. Først og fremst var det i rådet kirkens strategi ble lagt. Her ble Hyrdebrevet og Kirkens Grunn til. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, i forbindelse med arrestasjonene av de fleste av medlemmene. Kirkens Samråd, som ble dannet i januar samme året, og som også var et felles organ, fikk liten betydning for kirkekampen.  

KUD-A-Kirkebøker 268, 1902 – 1949, Rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet til presteskapet jnr. 3973-A-1945.

Oslo bispedømme, De, sakarkiv 2, Den Midlertidige Kirkeledelse, ca. 1945 - 1947.

Oslo bispedømme, Ob, diverse dokumenter 11, 1942.

E. Bull. ''Norges historie, 13, Klassekamp og fellesskap 1920 – 1945'', 1979, 387 – 392.

Austad, Torleiv. ''Kirkens Grunn: analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940 – 45'', Oslo 1974.

Berggrav, Eivind. ''Front, fangenskap, flukt 1942 - 1945''. Oslo 1966.   

Christie, H.C. ''Den norske kirke i kamp''. Oslo 1945.

Fjellbu, Arne. ''Minner fra krigsårene''. Oslo 1946.

Larsen, Stein Ugelvik og Ingun Montgomery (red.). ''Kirken, krisen og krigen''. Oslo 1982                                                                                                                                      

* Artikkelen er basert på et manuskript utarbeidet av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo.