Det Gudbrandsdalske Bergverk - Sel kobberverk: Forskjell mellom sideversjoner

I tillegg til etableringen på verksområdet eide verkseierene parter i flere gårder innenfor [[Leksikon:Cirkumferens|sirkumferensen]]. Under U.F. Gyldenløves eierperiode skal hele 11 gårder ha ligget under Sel kobberverk. Parter av gårdene Formo og Olstad var hele tiden Sel kobberverks eiendom, og verkets øverste offiserer som bergmester og sjiktmester bodde på Formo.

Sel kobberverk har under driftsperioden hatt mange ulike eiere med flere skifter på eier- eller driftssiden av verket. I 1646 kom verket på Hannibal Sehested sine hender, og han drev verket fram til han ble avsatt i 1651. Sammen med de andre eiendelene til Sehested kom verket tilbake til kronen. I 1652 valgte kong Fredrik 3 å forpakte bort verket til Selius Marselis. Det hollandske handelshuset hadde fått innpass i de innerste kretser av hoffet og hadde gitt store lån til statskassen. Selius Marselis hadde hatt et tett samarbeid med den nå avsatte Sehested. Forpaktingstiden var på fire år mot en årlig avgift på 1500 [[Leksikon:Riksdaler|riksdaler]] med mulighet til forlengelse om han ønsket det. Fra da verket fikk sine privilegier og utover 1640- og 1650-tallet hadde Sel kobberverk en blomstrende periode.

I 1664 ga Kong Fredrig 3 verket til sin (uekte) sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve. Han fortsatte den gode aktivitetn med utbygginger i gruvene i Sel og utstrakt skjerping. Under ledelse av bergmesteren på Kongsberg bygget han en avansert pumpemaskin på Øvre Rustgruva, og det ble foretatt prøvespregninger med krutt på Rustom. Det var gjort malmfunn i Espedalen i Gausdal, og under direksjon fra Sel kobberverk ble det skjerpet og brutt malm i to gruver der allerede i 1659. Gyldenløve fikk privilegiebrev på forekomsten i Espedalen den 4. januar 1666, og han bygde en smeltehytte i Svartsum. På grunn av nikkel i malmen, fikk de store problemer med smeltingen, og varigheten av driften i Espedalen ble kort. På denne tiden kjente de ikke til mineralet nikkel, men det var erfaring med lignende problemer i smeltehytter i Tyskland. Der mente de at malmen var forhekset og ga malmen navn som "kobalder" og "nikkel", tyske navn på nisser og troll. Gyldenløvet holdt verket i hevd og fikk fornyet privilegiene den 23. juli 1687, men aktiviteten i verksbyen har nok vært vekslende utover mot slutten av århundret, og den stilnet til slutt helt av.<br />

Husene nevnes lievel i en av verkets siste og stille perioder. Det meldes i 1720-årene fra Formo til eieren av verket, grev Ferdinand Anton Danneskiold-Laruwig, at skjerpere hadde brutt seg inn i driftsbygningene og forsynt seg av grevens eiendeler. Den da 16 år gamle greven hadde overtatt verket etter faren da han dødte i 1704. Danneskiold-Laurwig hadde flere ganger søkt om nye privilegier fordi han ønsket å ta opp igejne driften. Han skjerpet etter malm i 1724, og året etter søkte han om fornyelse av privilegiet tre ganger. Alle gangene fikk han avslag, siste gagn av kong Fredrik 4 etter protester direkte til han. Kongen mente at en gjenopptagelse av verket blant annet ville være til for stor belastning for de lokale bøndene. Skjerpene var et "interessentskap" av rike Christianiaborgere som hadde fått forlening på verket i 1739, selv om det trolig formelt tilhørte greven. Christianinaborgerene dannet i januar 1740 et partisipantskap med 120 kuxer<ref>Steinar Kjærheim: Frederiksgaves kobberverk. Artikkel i Andreas Holmsen: Fra Linnerud til Eidsvoll Verk 1971</ref>. Disse skjerpet på 1740-tallet og mutet også en malmgang.

=== Avvikling ===

Omkring 1745 ble det funnet kobbermalm i [[Folldal gruver|Folldal]]. Patisipantskapet som drev og skjerpet i Sel fattet omgående interesse for malmfunnet og fikk hånd om malmundersøkelsene der. Aktiviteten ble flyttet fra Sel til Folldal, og den 15. juli 1748 fikk de privilger på drift der. Trolig er det gamle privilgiebrevet fra Sel kobberverk som ble fornyet, da navnet Frederiks gaves kobberverk også ble navnet på Folldalsverket.<br />